Hva er da et menneske?

Talløse tenkere har skrevet og talt omkring hva et menneske er, det er tydeligvis et tema som opptar mange. Samtidig er det tydelig at det ikke er et tema som blir tømt for innhold og oppbrukt så og si. Og når jeg nå drister meg inn på å skrive noen ord om dette tema så er det med det forbehold at det kun er noen skarve refleksjoner på et område hvor mange har uttalt seg før.

Begrunnelsen for at jeg nå vil dele noen tanker er en grunnleggende og gnagende magefølelse over lang tid. Og magefølelser skal man ikke kimse av, sies det. Rett som det er så debatteres det omkring temaer i media som bringer frem spørsmålet, hva er et menneske. Ikke bare kommer dette underliggende spørsmålet frem men det presser seg frem med hele sin pondus, noen ganger stille andre ganger høylytt. Noen ganger til protester andre ganger til tårer og bifall. Likevel så er det mange hendelser i mediabildet som har dette spørsmål boende i seg.

Akkurat idag sitter jeg på en kafe, tar frem en av avisene kafeen har som gratis leseeksemplar. Aftenposten denne gangen. Der leser jeg en lang reportasje om behandlingen asylbarn får når de kommer til Norge. Det vises til at systemet, motakssystemet, ikke er godt nok når mindreårige må oppholde seg i venterom, avlåste venterom for å bli registrert, ikke bare noen timer men flere døgn med lite mat og drikke. Barn som har opplevd traumer og separasjon blir stuet sammen som kveg, i Norge. Selvfølgelig får jeg en følelsesmessig reaksjon, det er naturlig, særlig når man har barn selv i nevnte aldersgruppe, da blir det veldig nært. Røde kors har slått alarm og opplever at dette er direkte omsorgssvikt. De etterspør det norske barnevernet.

Jeg hører historier om asylsøkere som kommer på mottakssentere. De får en seng og tak over hodet, men mat er det frivillige organisasjoner som må komme med. Det er tydelig at mottakssystemet er iferd med å kollapse.

For noen år siden var det en stor diskusjon om romfolket, om tiggerforbud og det å måtte se folk som tigger i våre gater. Den debatten er stilnet, selv om noen påpekte for en tid tilbake at mange frivillige stilte opp med klær og mat for asylsøkere men ingen vil stille opp for romfolk.

Det diskuteres heftig i media omkring Norges evne til å ta imot flyktningene som nå kommer, noen advarer mot at vårt samfunn kan være ifare for å kollapse slik vi kjenner det. Samtidig oppfordres vi til å øke forbruket, snart er det jul og millionene ruller. Vi må jo ha det hyggelig.

Tema for disse mine tanker var "hva er da et menneske?", og det er det egentlig hva dette handler om. Hvem er det som kommer til oss senhøstes? Er det mennesker eller? Hvordan skal vi forholde oss til de som kommer? Men kanskje det stiller oss andre spørsmål også, hvordan forholder vi oss til mennesker? Eller kanskje underliggende ligger det et annet spørsmål, hvem er min neste? Men da kommer det plutselig inn en religiøs dimensjon, kanskje. Nestekjærligheten som visstnok var en grunnsten i læren til en mann fra Galilea for 2000 år siden.

I en viktig religiøs bok står noe slikt: jeg var fremmed og dere tok ikke imot meg, jeg var naken og dere kledde meg ikke, jeg var syk og i fengsel, og dere så meg ikke. Hmmm, det kan da ikke brukes på flyktningene, eller kan det?

Jeg tror ikke jeg er iferd med å løfte en pekefinger, men jeg tror vi (jeg skriver vi fordi jeg tror det sikkert er meg også) er redde for å miste noe av vårt, kanskje må vi gi avkall på noe av det som er vårt. Velferdsgoder, eller ting, eller penger. 

Noen sa i media nylig at vårt velferdssystem fungerer bare ved å definere hvem de gjelder og hvem de ikke gjelder, de er begrenset til et "oss" og ikke til de utenfor. Flyktningene blir de utenfor, de er for mange, hvis vårt velferdssystem skal fungere. Men kanskje vi har det for godt?

 

Tankene er fragmentariske, men jeg tror det er viktig å stille seg spørsmålet, hele tiden; "Hva er da et menneske?"

Små spede rykk for å nærme seg en forløsning av en novelle, kanskje

Forrige fredag hadde jeg den glede å begynne å snakke om novelleskriving for de jeg underviser i norsk. Ikke at jeg selv egentlig er så bevandret i å skrive noveller egentlig, men jeg vil si jeg vet litt om å skrive og det å kunne bruke pennen som redskap for å formidle noe.

Dette noe kan være alt fra noe triviellt til noe som er vesentlig eksistensiellt, på et vis kan egentlig alt triviellt være vesentlig eksistensiellt, når jeg tenker etter.

Det er absolutt ikke så enkelt å begynne å skrive en novelle særlig ikke når skriving ikke er noe som er en pågående og varig aktivitet. Selv ikke for drevne skribenter har jeg skjønt det er lett å skape en god tekst, en virkelig god tekst.

Jeg ser på det å skrive som det å male et bilde, ja jeg bruker den metaforen siden jeg har vokst opp i et hjem hvor maling stod sentralt. Så jeg synes det er en god metafor. Har du prøvd å male et bilde, nei det er ikke lett. Det kan hende du klarer å få til noen strøk, akvarell er på et vis lettest og vanskeligst. Men uansett så er metaforen der fordi jeg tenker at når du maler et bilde er du helt opptil mediet du maler på, lerretet eller platen eller veggen. Du har fargene lett tilgjenglig og du påfører strøkene enten med en lett hånd eller med kraftige strøk, alt ettersom hvilken mennesketype og kunstner du er. Enten så har du motivet for det du vil feste til lerretet nær opp til deg, bak lerretet slik at du kan se ut til høyre eller venstre for å betrakte og tolke før du setter noen nye strøk på lerretet. Eller du har hele bildet i hodet ditt, det kommer assosiativt og fester seg prosessuellt til lerretet. Dette er ulike tilnærmingsmåter som også knytter seg til hver enkelt skapende person.

Uansett hvilken tilnærmingsmåte du som kunstner likevel inntar så er det en ting som er viktig i prosessen frem mot ferdig maleri, du må av og til, kanskje ofte, ta noen skritt tilbake for å se på det du lager på avstand. Dette å se helheten for å se om helheten stemmer på et vis med terrenget, både om terrenget er et valgt motiv eller en indre følelse.

Jeg tok ikke denne tilnærmingen overfor elevene, men jeg valgte å gi dem små konkrete oppgaver underveis, og de er ikke ferdige ennå. Erfaringsmessig så tenker jeg at dette er en tilnærming de fleste kanskje inntar i en skriveprosess, om det vites ikke.

De små oppgavene var å først sette ord på en følelse med fulle setninger, fem stykker i tallet, ja det kunne ha vært to og det kunne ha vært ti, jeg valgte fem. Den andre oppgaven var å lage seg en person med indre og yttre karakteristika. Også der fem setninger før den siste oppgaven den dagen var å skape et miljø hvor følelsen og personen kunne passe inn.

Ja det er fullt mulig å tilnærme seg det å skrive på mange andre måter, jeg valgte denne og tror det kan skape en større nærhet til skrivingen fremfor å si "skriv en novelle på to sider til fredag". Det kan virke uoverkommelig. Men det å beskrive en følelse kan være overkommelig, alle føler et eller annet. Alle kan beskrive et miljø med flere enn ett ord. Det å begynne i det små og erfare at det faktisk er fullt mulig å skrive om en følelse eller om et miljø, ja det er å mestre. Det er å komme seg et lite skritt videre.

Og i perspektivet med maleriet så tenker jeg at det å skrive deretter er å se på helheten, hva passer inn. Kanskje passer ikke det ordet jeg brukte om følelsen inn med andre tekststykker, da må dette ordet byttes ut, prøves med andre ord. Og om det passer det ser jeg bare på avstand.

Skriving ligger mye i det å være nær inntil teksten, i intensiteten i det å skrive for så å få avstand, se betrakte, kjenne på komposisjonene, formene, fargene. Veie ordene, drøvtygge og gå videre.

Livets moll stunder

Det er forunderlig at det er lettere å snakke om og skrive om det nedstemte i tilværelsen, som om vi, vi som mennesker har en hang til å ville knytte oss opp mot det nedstemte?

Jeg tenker at jeg nå er inne på et felt mange har diskutert og jeg tror ikke jeg skal skrive noe overveldende nytt eller revolusjonerende om nettopp dette her idag, en søndag morgen.

Med et enkelt tastetrykk har jeg googlet uttrykket nedstemthet, ikke uventet kommer det opp tekster som er publisert i kvinneguiden.no eller på sider som har med psykologi eller psykiske lidelser. Lenger ned i søkeresultatene kommer det råd mot nedstemthet knyttet til fysisk trening og annen utfoldelse.

Da jeg bodde i Italia ble det meg fortalt at det på et vis var enklere å leve autentisk i fastetiden enn i påasketiden. For den som leser dette og som er litt ukomfortabel med begrepene fastetid og påasketid skal jeg nå komme med en liten digresjon omkring dette. I kristen tradisjon har en markert fastetiden i fem uker før påskefeiringen. Dette skulle være en kombinert ventetid, forberedelsestid og en botstid. Botstid knyttet til historien fra det nye testamente om Jesu førti dager i ørkenen, hvor han fastet og ba. Påsketiden på sin side er en markering av, i kristen tradisjon, at Jesus ble korsfestet og senere stod opp fra de døde. Denne tiden av året (kirkeåret) er også på cirka fem uker og er da noe av det motsatte av fastetidens budskap. Her har man valgt å være knyttet opp mot glede og noe mer overjordisk. Siden kristendommen har eksistert i nå over 2000 år har mange valgt å bygge sine refleksjoner og tanker rundt dens eksistens og dens innhold, så også sangmessig og uttrykksmessig, noe som internt kalles liturgi eller gudstjenesteform. Uttrykket har derfor blitt farget så og si av den perioden en skulle markere. Er tiden botsaktig da også uttykket, er det glede da også uttykket.

Klostrene har hele veien vært et laboritorium for å utvikle og jobbe med uttrykket i gudstjenesten, kanskje fordi de hadde mer tid til både å utvikle og utføre? Den gregoiranske sangen har sitt utspring innenfor denne tradisjonen. En sangtype som forbindes med hettekledde menn som subber rundt i lange rekker (det var tabloid versjonen). Munkene bør munkedrakt som har blitt videreført til idag i mange klostre, men i datidens klsetradisjon var det et mer vanlig plagg, både menn og kvinner gikk i noe som lignet en form for kjortel.

Den gregorianske sangen, som all annen sang, har et innhold og en måte å synges på. Slik som norske julesanger har et innhold som er kjent og kjært så har de også sine særegne melodier, slik også for de ulike nasjonalsangene som er mer marsjpreget.

Den gregorianske sangen har sitt utspring i et ønske om å synge salmer, og da ikke Landsstads eller Grundtvigs salmer men Davids salmer, de som står i de Gamle testamente. Salmer som var vanlige i jødisk sangtradisjon og som har blitt videreført i kristen tradisjon.

Innholdet i disse salmene er preget av fullt ut allmenmenneskelige erfaringer og følelser, det er antakelig de også har blitt videreført både i jødisk og kristen tradisjon. De uttrykker sorg og de uttrykker glede, tvil og harme, følelser som alle kan kjennes seg igjen i.

Noen av disse salmene har blitt brukt i større grad i fastetiden andre mer i påsketiden alt etter innholdet. Velger en å synge en tekst med innhold som omhandler sorg er det naturlig å synge i moll, i et toneleie som illustrerer det innholdsmessige og vise versa. På en slik måte kan kan en si at nedstemtheten har fått sin musikk tradisjon.

Grunner til nedstemthet kan være mangfoldige, det kan være ytre og indre konflikter og problemer av ulik art. Hvert menneske kan på et vis snakke for seg. Men slike sanger kan være med på å ufarliggjøre slik nedstemthet, ta bort det ensomme i det, kanskje?

Glede da, er det mulig å jobbe for å gjøre det mer mangfoldig eller er det kun nedstemtheten som er knyttet til ensomhet? Jeg tror nok nedstemtheten og enda mer depresjonen bringer en inn i et ensomhetens fengsel hvor den indre konflikten og sårheten gjør at livet blir tungt og ensomt. Gleden deriomt har nok et mer utstrålende vesen. Og derfor er glede mer fellesskapsbyggende, på et vis.

Likevel, er gleden helt ekte om en ikke har opplevd nedstemtheten? Det er et relevant spørsmål, særlig idag hvor det perfekte skal finnes og forbrukes, eller er samfunnet bare slik. Ingenting er bare sort hvitt, men det kan gjerne blie sort hvitt i den nedstemtes indre.

Sånn sett har nok den kristne tradisjon en visdom i at hverken fastetid eller påsketid er for lange, det er ikke sunt å leve i konstant nedstemthet men heller ikke i konstant glede. Og da tilbake til utsagnet om at det er lettere å leve i fastetiden enn påsketiden. Ja, på et vis kan det være noe i det, men det ene kan ikke være til uten den andre likevel.

Som jeg begynte så hadde jeg i utgangspunktet googlet ordet nedstemthet, det er knyttet til noe negativt, noe som skal "kureres", og ja blir det en kronisk lidelse så er det ikke sunt. Men jeg tror at hvis vi løper fra nedstemtheten så er det kanskje likevanskelig å finne ro i gleden?

Thats the question, or not?

Nytt år nye muligheter!

"Ny dag, nye muligheter!" Dette er et typisk utsagn som mang en troppsjef i militæret fremsier ved oppstilling om morgenen. Merkelig nok har jeg også hørt det fra flere lærere og skoleledere, monn om lærerne har ambisjoner om å styre en tropp, være en hærfører, en hemmelig drøm han eller hun bærer på som kommer til uttrykk der på morgenkvisten foran elevene sine?

Uten tvil er det et nytt år, det er bare to dager siden vi smalt oss ut av det gamle og inn i det nye. Kan det være at vi også der har en umerkelig soldatdrøm? Smellene hører jo unektelig ut som noe annet mindre fredfyllt enn nyttårsaften? Det er uvisst hva som driver voksne mennekser til å å skyte hundrevis, kanskje tusenvis av kroner opp i noe fargesprakene og kortvarig. Det er ikke det at jeg ikke liker det, for det er festlig, og kanskje er det så festlig fordi det er så dirkete unyttig?

I tidligere tider var kirkeklokkene viet for å skremme vekk det onde, de underjordiske. Klokkene kimte utover og gav en trygghet om at midt i bygdesamfunnet stod en kirke med en klokke som kunne skremme vekk det som var vondt og vanskelig for en stakket stund ihvertfall.

Kan det være at smellene på nyttårsnatt har noe av den samme effekten, kan det være at vi bruker de typiske krigslydene til å skremme bort noe?

Som lærer har jeg mang en gang vært fristet til å uttale ordene "ny dag nye muligheter", de er så velklingende, men jeg har tatt meg i det mang en gang. Ordene er så klisjefyllte, og jeg som lærer vil jo ikke være en klisje, en dott, en som ikke er tilstede. Men kunne jeg ikke prøvd å komme med noe som er positivt uten å være en klisje? Det er jo alltid mitt lille håp.

Så uten en aning av ønske om å være en klisje men kun å kunne si noe positivt ønsker jeg alle et riktig godt nytt år, og håper det gir mange gode muligheter i hverdagen.

Laurentius - Lavrans (besøk i en kirke i Roma - noen betraktninger)

Vinterferien 2013 var undertegnede og resten av familien Christiansen - Maatje på ferie tur til Roma, noe som ellers kan leses i flere artikler på denne bloggen. Besøkene og inntrykkene denne uken var mange og det er vanskelig å ikke bli imponert over all historie og kunst som nesten glimrer fra hvert et gatehjørne i denne gamle og vakkerstygge by. Før jeg fortsetter må jeg nesten forklare hvorfor jeg bruker uttrykket vakkerstygg, nettopp på et dobbelt plan, både ved det yttre som er et sammensurium av vakker arkitektur og kunst iblandet og på en særegen måte blandet med heller lite pene ting, både slitte fasader (som i seg selv kan ha noe vakkert ved seg) og skitne og kummerlige bygårder og byområder. Støv og trafikk støy som utgjør en stor forurensning på mange måter. Husker da jeg på slutten av 90 tallet bodde rett ved Sirkus Maximus, da kunne man tørke vekk et tykkt seigt støvlag med sorte tråder ihvertfall en gang i uken fra vinduskarmer og hyller inne i huset. Men Roma er også vakkerstygg på en mer indre måte ved at det er så mange personlige skjebner som på den ene siden har frembragt vakkre eller tragiske ting men det er også mye menneskelig elendighet i byen, både idag og tidligere. Et hjerteskjærende eksempel er jødenes skjebne som ble stuet sammen i en Ghetto nær elven i tidligere tider.

Men, tilbake til Laurentius som overskriften taler om. Laurentius var en tidlig kristen helgen som har blitt meget populær i kristen historie, og som har gitt oss navene Lars og Lavrans her i Norge. Min sønn heter Lavrans så det er enda en grunn til å skrive litt om denne person.

På katolsk.no finner man følgende fra legendelitturaturen om Laurentius:

Legenden forteller at St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige. Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter De brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige, samlet sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle. Han sa til keiseren: "Se her er Kirkens skatt!" Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Leende sa han til keiseren: "Nå, din stakkar, er den ene siden stekt. Vend på steken!" Og glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket han Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen.

 

Særlig hans måte å lide martyrdøden på har fasinert folk og troende igjennom historien og man har fått en del utslag i kunst og ikonografi som er litt spesielle. Legenden sier jo han led døden mer eller mindre på en grill. Denne jernrist han ble grillet på er derfor blitt et symbol på hans martyrium og for å gjenkjenne ham i kunsten. En grill er jo et kvadrat med et rutenett midt i. Dette mønster har blandt annet blitt mal for konstruksjonen av et stort palass i Madrid.

Av bilder fra vår tur fra denne kirken kan jeg henvise til følgende:

 

 

 

 

Om en time blir stolen tom

Klokka er 19 og barna blir lest for ovenpå, her nede i første etasje sitter jeg og kjenner på at pave Benedikt gir fra seg embedet om en time. Trodde ikke at det skulle merkes da jeg for en tid har kjent på mange ulike følelser iforhold til kirke og tro. Det vil si at jeg over lang tid har kjent meg ukomfortabel innen den troen jeg har hatt siden jeg var 14 år gammel. Nå nå en pave velger å abdisere, en pave som jeg på mange vis jeg har kjent strammet inn på ting som jeg mener er opp til individets samvittighet. Ja åpen er jeg når jeg nå skriver, kanskje for åpen, samtidig er det også greit å være åpenhjertig. Min tro har blitt formet i en epoke av mitt liv da jeg søkte det ekstreme eller ihvertfall de ytterliggående standpunkt, en vei som førte meg inn i en klosterorden som for mange den gang fremstod som lukket og "konservativ". Mye av mine tviler og oposisjon til tro har nok kommet fra dette oppholdet som ikke kan karakteriseres som direkte sunt på alle områder. Hele åtte år var jeg i dette klosterfelleskapet, det setter sine spor...

Idag går en pave av, det har ikke skjedd på mange hundre år. Jeg husker mens jeg ennå var klosterbror var jeg tilstede på et konsistorium Pave Johannes Paul holdt for å utnevne en del kardinaler, blandt dem dagens erkebiskop av Wien. På ettermiddagen tok alle disse nye kardinalene imot lykkeønskninger i Vatkanpalasset og alle kunne komme og gratulere. Der stod vi på rekke og rad og gratulerte, alle vi klosterbrødre sammen med mange andre. Disse rødkledde mennene stod i hver sin sal og tok imot. I den anledning hilste jeg også på daværende kardinal Ratzinger som også stod og gratulerte sine nyutnevnte kolleger, deriblandt sin tidligere medarbeider, nevnte erkebiskop. Ratzinger fremstod som nesten sjenert og stillferdig, jeg husker han gjorde inntrykk.

I en annen anledning var jeg på Petersplassen også mens den forrige paven var pave, Therese av Liseux ble erklært kirkelærer og det var en stor fest. En av de som feiret messen med Johannes Paul var Ratzinger, jeg la merke til hans korrekte og tyske latinske uttale av messetekstene.

Dagen idag har derfor en del minner som sirkulerer i mitt topplokk, minner som er blandet med en del usikkerhet omkring tro og tvil. Det er imponerende å se alle aviser bringe nyheten om denne avgangen, og det må innrømmes at jeg morer meg over alle spekulasjoner som sirkulerer, spekulasjoner som kan hende har rot i virkeligheten men som likevel kun er spekulasjoner. Det er komisk å se mediene (de tabloide) om hverandre meske seg i fakta om abdiseringen, spekulasjoner, sportsnyheter og bruddet mellom Aksel og Tone. 

Men, idag legger pave Benedikt inn årene, jeg har stor respekt for hans avgjørelse. Det å erkjenne at kreftene svikter og å ta konsekvensene av det. Ja han kunne blitt sittende og bli like redusert som pave Johannes Paul på sitt siste. Men han har valgt anderledes, det har også gitt ett nytt aspekt ved embedet som sikkert vil påvirke pavestolen i mange år fremover.

Som tvilende har dette gitt meg mye å tenke på og ja jeg vil si, takk Benedikt!

Dag 7 - Roma 2013 - Innlegg 1

Siste dag. Slitne barn. Slitne foreldre. Trotte ben og stole kropper. Mange opplevelser idag med.

Idag hadde barna det goy med aa lage frokost til foreldrene, frokosten bestod av smaakaker og kaffe, et godt sukkerinnhold for aa holde paa en lang dag. Det var ogsaa siste dag for oppholdet i Walters pensjonat ved navn Magic Place, det maatte ryddes og pakkes og ordnes for vi kunne si forvel til stedet vi har bodd mens vi har opplevd Roma, rart at man blir glad i slike steder og avreiser er alltid vemodige.

Turen gikk forst til Roma Termini for aa laase bagasjen inn for dagen, dit gikk undertegnede og barna mens Helene gikk omveien om Santa Maria Maggiore for aa se etter en bok om kirkens mosaikker, det ble en dodtur, ingen slike boker var aa oppdrive der, ihvertfall. Slike boker som gaar dypt i materien maa nok, fant vi ut, bestilles fra storre forlag eller en bor lete etter akadmiske tekster om tema. Det var kun en tynn lefse som Helene skuffet kom tilbake med, mens vi hadde satt bagasjen inn paa Termini.

Dagens dont var planlagt aa vaere Vatikan museet, egentlig kanskje noe ambisiost da vi alle var slitne, barn som foreldre. Etter en metrotur som gikk smertefritt og bruk av forhaandsbestillte biletter som gjorde det mulig aa komme forbi koen (lurt naar man har med barn, for koen, den er lang). Deretter kunne vi begynne en vandring som var omfangsrik og lang, vi begynte med det egyptiske museum. Det egyptiske museum hadde barna gledet seg til hele uken fordi det er mumier der, opplevelsen ble heller skuffende, mumiene gaar jo ikke rundt med armene veivende foran seg sa barna. Og godt var det at den ikke gikk rundt, den ene mumien som vi kunne beskue. Selv om barna syntes det nok var interesant nok aa se en mumie saa tror jeg interessen falmet en del og vi fikk sa aa gaa videre, og videre gikk vi og saa baade statuer av faraoer og dronninger, alle i sin karakteriske egyptiske stil, rett forfra. Det er lett aa se hvor de gamle grekere har faat inspirasjon til sine satuer og sin kunst. For egyptisk skultpur er faktisk veldig naturalistisk. Det egyptiske galleri er stort og vi fikk se utviklingen fra klassisk egyptisk kunst som etterhvert kommer i kontakt med andre stilretninger, en ser hellenistisk og romersk paavirkning tilbake paa den egyptiske.

Vatikanmuseet inneholder ikke bare egyptisk kunst langt derifra men kunst fra mange epoker og kulturer, man barn trenger luft og loping saa en av de store gaardsplassene tjente til dette formaal mens de voksne (oss) inntok en kaffe sittende. Deretter gikk vaar dannelsesreise videre igjennom kulturens skatter, det som fulgte var etruskisk kunst og videre romersk kunst. Baade rommene og statuene intereserte saerlig Lavrans som syntes det var spennende baade aa kunne kommentere gulvmosaikker i salene og ststuenes form og utseende. Her kommenterete ogsaa Helene de kvinnelige stauenes frisyrer som er ganske innflokte.

Det er lett aa bli intelektuellt mettet av saa mange inntrykk som en slik uke har vaert samt aa faa saa mange kunstskatter rett i fleisen. Barna ble ihvertfall det og vi valgte aa begi oss i retning av det Sikstinske kapell selv om vandringen dithen er heller lang, baade kart og tepper omkranset oss. Teppene, ikke noen lusne fillryer men vevde tepper i flere meter hoyde og bredde som paa den ene siden av gangen viste scener fra Kristis liv mens det paa den annen side viste scener fra Barberinis liv, forst kardinal og senere pave, det var tydelig at han ville vise sin innflytelse og sin drivkraft. Kartene hadde likesaa en storelse som slo ut de kartene jeg har vokst opp med som hang over katederet i klasserommene. Disse kartene var malt paa veggen og hadde som formaal aa vise paven, dengang, den kjente naere verden, Italia hovedsakelig, i detalj.

Det Sikstinske kapell er alltid en stor opplevelse, baade Michelangelos fresker i tak og paa endeveggen men ogsaa Botticellis fresker paa sideveggene. Som tidligere fyllt av mange mennesker, men likevel med et bevart sakralt preg. Det spesielle denne gangen var nok det at kapellet om ikke mange ukene vil vaere avlukket og inneholde et konklave for aa velge den sittende paves etterfolger. Jeg tenker at uansett hvilket forhold man har til tro og kirke, om man ser paa den katolske kirke med skepsis eller ei, saa har dette rommet, dette kapellet vaert ramme rundt et viktig ritual som har bragt frem flere betydningsfulle mennesker i verdens historien. Paven er om man vil eller ikke en betydningsfull mann som har satt og som setter sitt preg paa verden og kulturen.

Etter besoket i kapellet var magens behov gjeldende og vi innok Pizza i en av katteteriane i museet. Her ble vi vennlig innformert om at maten ikke inneholdt kjott idag siden det var fastetid, ikke saa ofte det skjer paa en restaurant. Vi saa ikke saa mye etter matpausen men tok oss tid til noe av det etnografiske museumet og museumet for pavens kjoretoyer. Spennende og litt uvante sider av et slikt museum.

Etter vatikanmuseet maatte vi bare handle litt gaver og ting og tang for middag og turen ut til den siste nattens hotell, rett ved flyplassen.

Det har vaert en flott og spennende uke, en form for dannelsesreise men ogsaa en prove i aa fungere sammen paa en litt annen maate enn vi er vant med. Det har noen ganger blitt litt gnisninger men vi har ogsaa hatt flott oyeblikk som jeg tror vi alle vil leve lenge paa.

Da er det bare aa glede seg til aa staa opp klokka fire imorgen tidlig.

Dag 6 - Roma 2013 - Innlegg 1

Kort fortalt har dagens eventyr kretset rundt to deler av Roma, katakombene og nasjonalmuseet for moderne kunst. Begge steder gjorde inntrykk, begge steder gav en metthetsfolelse og begge steder gav tilfredshet, hver paa sitt vis.

Reiseveien for aa naa katakombene fra stedet vi bor er lang, men sett paa kartet over Roma virker det som de ligger slik til at reisevein blir lang uansett. Det er 60 ulike katakomber i Roma, med ulike storelse og viktighet, de storsteog mest viktige ligger paa eller langs Via Appia Antica, dette var en av hovedveiene inn til Roma sorfra i antikken. Innenfor kirkehistorien er nok veien mest kjent fra Bibelen da det refereres til at Paulus reiste inn til Roma via denne veien. Tradisjonen sier ogsaa at Peter romte fra Roma fordi han ble redd og ikke ville lide martyrdommen, da sies det at Vaar Herre selv motte ham paa veien og Peter, som antakelig ble mildt sagt ovverasket over gjensynet lurte paa hvor han var paa vei, med de beromte ordene "Quo vadis Domine" (Hvor gaar du Herre), deretter Herren svarer at han var paa vei til Roma for aa la seg korsfeste i Peters sted. Da skal Peter ha blitt saa skyld betont at han snur og vender tilbake til Roma. Hvorfor forteller jeg dette, jo stedet hvor Peter og Jesus skal ha mott hverandre er avmerket paa denne gamle veien, og for den sultne pilgrim saa ligger det ogsaa en restaurant like ved med det treffende navn "Quo vadis".

Vi valgte aa ikke vandre paa Via Appia ei heller motte vi Herren, men vi kom oss til katakombene, de til St. Calixtus, som skal vaere de storste. Turen tar cirka 10 til 15 minutter med busslinje 218 fra Laterankirken til busstoppet Fosse Ardeatine (hvis det er noen som skulle bli fristet til aa ta turen ut dit).

Katakombene til St. Calixtus ligger idyllisk til og inngir fred og landlighet, komplekset som innehar bilettsalg og inngang og utgang til katakombene ligger midt ute paa en eng med fire veier som leder dithen omkranset av sypresser. Aarstiden inviterer til aa besoke stedet da temperaturen er baade avmaalt lun og de besokende er relativt faa. Det er bare lov aa besoke katakombene med en guide, sikkert fordi det er lett aa gaa seg bort der nede under jorden. Det er hele 4 etasjer med ganger men de besokende faar bare se de to overste etasjene. Disse har blitt bygd ilopet av 300-400 aar og var begravelsesplass for de forste kristne under kristenforfolgelsene. Saa hver etasje representerer paa ett vis et aarhundre. Ved ediktet i Milano, hvor Konstantin gjorde det lovlig aa vaere kristen saa opphorte begravelsene i katakombene. Mange av de forste paver er begravd der og cirka en halv million mennesker i rundt regnet 20 km med korridorer. Det er imponerende  storelser paa det. Vi ble fortalt om baade begravelseskikker og bruk av katakombene, om fattig og rik, samt egne plasser for dode martyrer. Det er ikke forste gangen jeg har vaert der, men det er alltid imponerende aa besoke stedet, ikke bare for sitt religiose budskap men likesaa for en innsikt i historien paa 200 og 300 tallet i Roma, da ennaa Roma var verdens midtpunkt styrt av baade kloke og gale keisere.

Etter selve omvisningen lekte barna paa en stor eng med rekker av oliventraer noe Aurora som elsker oliven ble imponert over. Det landlige preget kom ogsaa til uttrykk ved at en stor flokk med sauer beitet like ved uten innhengning med en gjeter som drev dem vekk fra veier og bebyggelse. Ett avsluttende surrealistisk syn var flokken med sauer midt ute paa et jorde og midt inne i flokken en stor gruppe nysgjerrige nonner paa tur.

Fra Laterankirkens plass gaar det trikker opp til nasjonalmuseet for kunst, overst i Borghese parken. Inn dit gikk Helene og Aurora mens Lavrans og meg selv valgte aa spassere i parken. Museet har etter hva jeg har blitt fortalt mye spennende kunst, saerskillt av italienske kunstnere. Det spesielle var vel at Marcel Ducamps "Fontene" var paa utstilling der akkurat naa.

Paa grunn av noen uforutsette hendelser endte vi opp paa en "hipp" kafe i naerheten av Universitetet Sapienza der de hadde en meget velsmakende buffet inkludert drikke til 6 euro, noe baade vi og de fleste andre hadde stor glede av. Aurora elsker slike stder hvor man kan gaa og utforske, forsyne seg selv og se paa mennesker.

Dag 4 - Roma 2013 - Innlegg 2

Tirsdagens program hadde tre formaal, Lavrans sin patronatskirke, dyrehagen og middag med pater Sigurd. Alt ble gjennomfort hvor alle hang med og hadde hatt en fin dag.

Lavrans patronatskirke ligger rett ved den store kirkegaarden Capo Verano, ikke langt fra Stazione Termini. Kirkegaarden har historiske linjer langt tilbake i tid og en kan besoke underjordiske gravplasser under selve kirken og kirkegaarden. Kirken er et prakteksemplar av tidlig kristen arkitektur og kan gi en ide om hvordan de andre store kirker som St Peter og Santa Maria Maggiore maa ha sett ut en gang i tiden. Kirken med navnet San Lorenzo fuori le Mura, som betyr noe saann som Laurentius utenfor murene, er en treskipet kirke, en typisk basilika kirke, to side skip og et hoyere midtskip som er stottet opp av soyler i sten. Lommeguiden vi har forteller at det opprinnelig stod to kirker her som ble bygget sammen en gang for lenge siden. Den ene, det som idag er ingangspartiet var en Mariakirke mens det som idag er koret var en kirke viet Laurentius.

Historien om Laurentius er verd aa fortelle, navnet er latin og betyr noe som "lille laurbaer", navnet kom tidlig til norge og vi har faatt formene Lavrans og Lars. Laurentius var en viktig helgen i middelalderen og mange hadde derfor navn som enten var Lars eller Per (Peter) eller Paal (Paulus). Men tilbake til historien slik jeg paa skrivende fot husker den, detaljene kan dere sikkert ta meg paa, men her er den i grove trekk. Laurentius var diakon (en kirkelig stilling) for paven (enten Calixtus eller Sixtus paa 400 tallet. Paven ble fanget og dode, siden kristendommen var forbudt. Laurentius ville egentlig do med sin pave men fikk beskjed av paven aa vokte kirkens skatter, Laurentius var faktisk den som tok seg av pengene. Da keiseren horte han hadde kirkens skattet ble ogsaa han fengslet, men Laurentius snakket seg ut av det og sa han innen to dager skulle samle skattene og komme med dem. Men isteden gav han kirkens finanser til de fattige og to dager etterpaa ved motet med keiseren kom han med kirkens skatter, de fattige. Dette utloste begynnelsen paa Laurentius martyrdod. Historien legger ut i detalj om "finessene" i torturmetodene og Laurentius heltemot. Etter sigende skal han ha blitt lagt paa en glodende rist og etter en stund skal han ha uttalt at han var godt nok stekt paa den ene siden slik at de kunne snu ham. Erfaringsmessig husker jeg godt min tid hvor jeg var i kloster og sang tidebonnene, Davidssalmene ble alltid startet med en antifon, en setning som skulle gi farve til salmen. Paa festdagen for Lurentius var antifonen (paa latin selvsagt) dialogen mellom keiseren og Laurentius, og jeg husker jeg sang nettopp ordene med aa vaere stekt paa den ene siden og deretter bli snudd osv....

Ihvertfall, Laurentius har derfor blitt begravet paa kirkegaarden som laa her og det har da siden blitt bygget en kirke som jeg har sagt noe om. I samme kirke sier ogsa tradisjonen at den hellige Stefanus ligger begravet (hans legeme kom visst hit ilopet av middelalderen). Saa Roma er virkelig en stor haug med ben av kjente mindre kjente helgener. Derav begrepet at Roma er bygget paa martyrenes blod, for meg blir nok dette en smule blodig.

Men ikke bare har Laurentius kirken disse helgengravene men ogsaa en pavegrav. Pave Pius IX er begravet her etter eget onske paa 1800 tallet, dette var paven som var den siste med en kirkestat. Han opplevde Italias forening og levde de siste aarene av sitt liv kun i Vatikanet. Ogsaa rundt ham er det mange historier som jeg ikke har tid aa verifisere naa, men en er blitt meg fortalt som beskriver pavens onske om aa begraves i Laurentius kirken, men han var saa upopulaer etter den militaere motstanden hans soldater hadde vist ved invasjonen av Roma at kisten ble angrepet flere ganger. Derfor ble han ikke lagt i gravmonumentet i Laurentius kirken men gjemt i en vegg inntil for en del aar siden da Pave Johannes Paul II saligkaaret ham. Og som saa mange andre katolske helgener ligger hans legeme paa utstilling, en tradisjon vi nordboere kanskje ikke er saa vante med....

Etter det sakrale besok gikk saa ferden til Villa Borghese. En stor park hvor det finnes mange tilbus og muligheter, dagens besok var viet den zoologiske hagen som ligger helt nord i parken. Som resten av Roma er ogsaa denne parken preget av ulike nivaer og tydelig og noen ganger vill vegetasjon noe som egentlig gjorde stedet til et meget sjarmerende sted med faa mennesker men mulighet til aa spassere, se og egentlig ta det veldig med ro. Inngangspartiet og noen andre byggninger i naerheten mente Helene var tegnet av Borromini, en arkitekt etter Bernini, Borromini var adskillig mer dristigere i sine uttrykk, sin tids crossover kunstner. Zoologisk hage not vi i flere timer frem til stengetid klokka fem da vi begynte aa begi oss mot en t-bane stasjon. Vi valgte den ved Spanske trappen da fikk vi med oss den ogsaa noe Aurora hadde ytret onske om. Fra zoologisk hage og frem til Spansketrappen maatte vi gaa igjennom en del av Villa Borghese omraadet som kalle pinchoen, dette er et omraade som er vel omtalt av kunstnere, saasom Sigrid Undset i romanen Jenny. Som vanlig var det tjukt av folk i spansketrappen og vi kom oss ikke igjennom uten aa ha kjopt to slimballer til barna og en rose. Saa gikk turen til Petersplassen igjen for aa mote pater Sigurd.

Dag 5 - Roma 2013 - Innlegg 1

Romerne er gaerne de! Jeg vet ikke om leserne i skrivende eller lesende stund husker denne setningen uttalt av Obelix i en av tegneseriene om Asterix og Obelix? Men min sonn har idag nesten sagt noe lignende da vi satt paa stranda, lekte i sanden og plutselig sier han litt ovverasket "De bygger saa mye disse romerne", en uttalelse som for meg gjaldt ikke bare de gamle romere men ogsaa alle de etter dem helt frem til dagens italienere.

Den samme observasjonen har jeg nok gjort meg mange ganger og det er at mennesket og saerlig italienere har likt aa flytte paa stein i aarenes lop, og ikke bare litt stein, men mye stein. Og naa de siste aarene kan nok den galskapen etter aa omplassere stein faat en god konkuranse med aa elske bruk av sement. Sement er nok ynglingsmaterialet til de fleste her nede i Italia. Om det naa er et fortau som skal legges, da graves det, legges grus, saa betong, saa armeringsjern, saa et nytt lag med betong og saa til slutt stein heller eller betong heller. Fortauet kan ikke bli sikrere enn det. Videre saa stopes vanlige hus sine tak, dvs. Etter at taket, med mone er konstruert av tre, legges et ti til tjue centimenter tykt sement lag paa, for ogsaa takstenen stopes fast. Skal man sette opp et gjerde rundt hagen sin, da stoper man gjerne hele gjerdet eller kjoper ferdig stopte gjerde stolper som stopes ned rundt huset. Har tilfeldigvis gjerdet blitt skadet saa tettes hullet med litt sement. Har huset ditt fra 1800-tallet faatt noen sprekker, ja bruk litt sement og tett sprekkene. Men, og det mener jeg, italienske byer har sjarm selv om jeg ikke lar vaere aa forundre meg over den meget forskjellige estetiske folelsen overfor slike detaljer enn det jeg er vant med.

Dagens utflukt var til en by som heter Santa Marinella, den ligger en times togtur nord for Roma. Grunnen til vi onsket aa besoke den var at vi som familie bodde der en periode i 2006, da undertegnede hadde pappa permisjon fra masterstudiene og Helene fulgte noen emner ved det norske instituttet i Roma. Roma er som kjent dyrt saa utleiemarkedet utenfor er aa foretrekke. Saa, hint hint, for de som vurderer en periode i Roma, legg oppholdet til vinter halvaaret, da leies mange leiligheter og hus ut i bla. Santa Marinella for en slikk og ingenting, siden mye staar tomt i vinterhalvaaret, Santa Marinella er en typisk ferieby og badeby.

Da vi bodde i Santa Marinella var Aurora 6 maaneder da vi kom og ble ett aar da vi dro. Lavrans var da enda ikke fodt. Idag opplevde vi baade togturen og landskap utenfor metropolen Roma, middelhavets friske luft og en roligere byatmosfaere enn Roma. Det var lite program og barna inkludert de voksne satte pris paa aa slappe av og leke, barna maatte ogsa prove med en taa om vannet var varmt, noe det tydeligvis ikke var. Onsker en aa oppleve middelhavet og dets strender uten en menneskemengde som undergrunden i rushtiden er februar og mars en bedagelig tid paa tross av kulde i vann og umulighet for aa bade.

 

Dag 4 - Roma 2013 - Innlegg 1

Forste innlegg blir kort, saa blir det aa se om det kommer flere.

Kort oversikten idag:

- Frokost

- Besok i San Lorenzo fuori le mura, Lavrans vernehelgens kirke (ved Campo Verano, Romas store kirkegaard, nordvest i byen)

- Besok i zoologisk hage (i Villa Borghese), inkludert lunsj i det fri

- Middag med pater Sigurd (rett ved Vatikanet)

En god dag med alle eventueliteter en vanlig normal familie maatte gjennomleve...

Dag 3 - Roma 2013 - Innlegg 1

Lopeturen for barna var av absolutt nodvendighet paa Piazza Vittorio Emmanuele. Denne plassen som ligger et steinkast naer sagt ved herberget vaart. Plassen baerer preg av fordums storhet og ble bygget i etterkant av Italias forening. Arkitektonisk har derfor plassen vaert inspirert av norditaliensk stil med store "porticoer" (bueganger) over fortauene paa alle fire sidene av plassen. Midt i finnet man en firkantet plass som engang antakelig var et sted for de fine promenader men som idag er sterkt ombygget til aa vaere forlkelig brukssted med hundehjore og kattehjorne, amfi som kan brukes til uteteater og videre benker og muligheter for aa bare vaere. Det var yrende liv der og barna not det aa kunne bevege beina en stund for vi tok bussen i retning av Peterskirken.

Vel framme rett ved Berninis collonade (det er de store soylerekkene som omkranser petersplassen) valgte vi forst aa innta en liten lunsj paa Piazza Borgo Leonina som ligger presset inn mellom bebyggelese og "il passetto" (muren mellom Vatikanet og Castell Sant Angelo/ Engleborgen) kjent baade for romakjennere og lesere av Dan Browns boker. ;-)

Sikkerhetstiltakene blir bare strengere og strengere for aa komme inn i Peterskirken, naa er kontrollen med metaldetektorer ganske langt fra kirken. Barna ble nok og var nok imponert over storelsen paa alt sammen, det er jo som om man er en del av lilleputtene i Gullivers reise og treffer paa arkitektur i Gulivers verden. Det forste vi traff paa og saa var "la navicella" en mosaikk i Peterskirkens forhus (vaapenhus) som skal stamme fra den opprinnelige Konstantins basilika fra 400-tallet. Vi ble ikke enige oss imellom om dette var originalt eller omarbeidet siden uttrykket virket lite tidsriktig, motivet er ihvertfall Kristus som rekker en haand ut til Peter naar denne har gaat til ham paa vannet og tviler og begynner aa synke.

Selv de smaa englene som vi er vant med myldrer omkring som smaa nakne guttebarn i barokkkunsten er her store. Det forste motet med ett eksemplar av disse monsterenglebarna er aa treffe rett etter aa ha tradt innenfor kirkens dor. Her er det hele to av disse som utgjor en velkomstkommite og de rekker frem et stort, gigantisk skjell med vievann. Enda godt de bare er i marmor....

Mengden av turister og pilgrimmer som vandrer rundt om hverandre er og var stor, storre enn jeg har opplevd tidligere, saerlig paa en aarstid som denne. Antakelig er dette et resultat av den sittende paves annonserte avgang om kort tid. Bare sist sondag under den ukentlige opptreden i kontorvinduet sitt var det hele 40000 tusen paa petersplassen (minus oss) for aa se ham, vanligvis paa en vanlig sondag er det kun noen tusen.

Barn har en interesse for detaljer som ikke alltid sammenfaller med de voksenes interesse. Etter aa ha beskuet de store statuer av Longinus og Helena, paa hoyre side av hoyalteret, ble vi staaende aa betrakte hellig aandens vindu da vi oppdager vaar lille sonn krabbe rundt paa gulvet foran en skillevegg, han hadde oppdaget at det var noen huller i denne veggen som man kunne se igjennom og presse hendene igjennom. Kunsthistoriske perler som Berninis baldakin og kirkens kuppel imponerte ihvertfall ikke like tydelig som pavelige gravmonumenter av dystre tiarabekronede prelater paa kne med oynene rettet mot himmelen eller senket i dyp bonn. Disse marmormonumenten er imponerende nok, men....

 

Dag 2 - Roma 2013 - Innlegg 1

Det er fullt mulig aa overnatte paa et sted som koster mindre enn Raddison Blu nede i gaten. Rommet er antakelig paa samme stoerelse og det er et rom med historie og stil. Arkitektonisk er det faa rom i Norge som kan maale seg med hvelvet tak og imitert marmor paa veggene. Selv om min datter trodde klokken var aatte naar den var seks saa var det en flott morgen og jeg tror alle suntes det egentlig var bra aa droye oppvaakninge til et tidspunkt hvor ogsaa trikkene hadde faatt strom i kablene sine en sondags morgen. Siden kanskje den noe hoyere prisen hos et nevnt hotell nede i gaten kan ha noe med storelsen paa frokost salen saa valgt vi aa velge bort noen stoler og et trangt bord paa gangen til fordel av bordet paa rommet og en storre romslighet og kanskje ogsaa en bedre fredsomlighet. Tenk frokost paa rommet!!! Som de fleste steder i Italia ble det servert enkel frokost som paa ett vis kan kalles buffet men som bestaar av formloff til toast, kaffe, corn flakes (valgfritt) og croissanter/ kaker med smor og syltetoy. (Jeg maa innromme at vi spritet opp frokosten med aa introdusere egen innkjopt skinke og ost). Etter inntak av sikkert det dobbelte antall "forkost kaker" enn det en vanlig italiener spiser gjorde vi oss klare til aa gaa i kirken. Gudshuset valgt for anledningen var Santa Maria Maggiore som ligger rett oppe i gaten, bokstavelig talt fra der vi bor. (Som kjent er gaa avstander i Roma relativt korte).

Kirken er vel i ganske stor grad noe storre enn det vi som nordmenn er vant med fra kirker i det hoye nord. Stedet ligger et sted midt i mellom Termini, Laterankirken og Colosseum, og det er saapass stort og kjent at det er merket av paa de fleste kart av byen Roma. Men for de som kanskje ikke kjenner saa godt til alle kirker og sakrale bygg i denne verdensmetropolen kan jeg opplyse om dette er en av de fire store pavelige kirker, eller det man kaller pavelige basilikaer. Den er saaledes i selskap med Peterskirken, Laterankirken og Pauluskirken. Dette er kirker som er saerskillt viktige og har viktige funksjoner i byen Romas kristne arv. Hvis jeg skulle skrive alt som jeg vet om denne ene kirken ville nok denne bloggen og dette reisebrevet bli langt, men noen drypp kan jeg vel unne meg (og dere som eventuellt leser dette).

For jeg gaar videre saa vil den observante leser legge merke til en noe merkelig ortografi og det skyldes at jeg skriver paa et italiensk tastatur som da ikke har de vanlige norske bokstaver, derfor blir disse erstattet av ae, o og aa. Saa faar du decifrere deg frem saa godt du kan.

Tilbake til Santa Maria Maggiore og kirkegangen der idag tidlig (17 februar 2013), kirkerommet er gigantisk og ser mer eller mindre slik det saa ut som naar det ble konstruert (da maa man bare ha en del fantasi, fordi ulike paver har igjennom aarhundrene lagt til og endret paa mye). Det mest originale inne er vel soylene som baerer oppe midtskipet, det skal visst vaere hele 40 stykker av dem, men jeg talte dem ikke. Soyler som er fra kirkens forste byggeperiode paa firehundretallet etter Kristus. Soyler som ogsaa er gjenbruk, ser det ut for (noe som er saers vanlig i Romas historie), gjenbruk, sikkert fra et romersk tempel eller annet byggverk (det har jeg ikke festet meg ved som detalj). Det som slaar en (ihvertfall meg) er mosaikkene som pryder mye av interioret, i lange rekker over soyleradene og ikke minst i og rundt koret. Men tilbake til kirkegangen. Vi fant oss saa klart en plass lengre fremme for at barna skulle se best mulig og faa med seg en messe i utlandet i en av de storste kirker i Roma. Hoymessen som feires kl ti er alltid paa latin og der deltar alle kanikkene i kirken. (Kanikker er prester som har sin tilknyttning til en stor kirke som et kapittel, de bor i en form for klosterfelleskap, noe det opprinnelig var, naa ser det mer ut som en pensjonstilvaerelse og aeresfunksjon). Koret, et mannskor paa tjuve/tredve mann, sang vakkert gregoriansk og deltok til at messen var baade hoytidelig og vakker, og paa tross av sang og hoytidelig varte den ikke saa mye lenger enn en gudstjeneste i Norge, litt i overkant av en time. Det fasinerende aa se alle disse eldre og veldig gamle mennene som toger inn i prosisjon, alvorlige og alle med sine karaktertrekk. Kontrasten er ekstra stor sett iforhold til baade mannskoret og ministrantene som er unge menn. Alle baerer tegn paa sin kannikk verdighet den spesielle birrettaen som kannikker har, sort biretta med fiolett dusk paa toppen.

Ellers kan en slik messe vaere saerlig langtekkelig for Lavrans saa hans interesse falt saerlig paa to ting i kirkerommet, det var vaapenskjold, pavelige vaapenskjold, og de er det mange av rundt omkring, veldig bra aa ha laant en bok hvor ogsaa vaapenskjoldene kan slaas opp og forstaaes. Den andre interessen han falt for var alle skriftestolene langs med sideveggene, skriftestoler som er betjent under messen. Disse stolene er numerert og disse ble talt om igjen og om igjen.

Men etter Messen valgt vi saa aa ta en titt paa museet og forhaapentligvis loggian i kirken. Museet rommer mange kunstaskatter fra kirkens historie, saerlig bilder og liturgiske gjenstander som har tilhort paver og kardinaler og vi kunne ha sett sal etter sal med slike skatter da vi fikk mulighet til en omvisning opp paa loggian. Loggian er bokstavelig talt en balkong over hovedinngangen til kirken. Denne er ikke fra kirkens opprinnelse men har blitt bygget til i barokken, altsaa paa 1600 tallet. Og det er en saakalt velsignelsesloggia, det vil si at paven kan staa der og velsigne folket, akkurat slik som han gjor paa peterskirkens balkong eller loggia.

Det som er mest spennende med aa komme dit opp er likevel ikke det aa staa paa en balkong, men aa faa se det som var kirkens fasade for loggian ble bygget, nemlig en fasade dekket helt og holdent av mosaikk. Fra samme skole som Giotto og de andre fra hans epoke, sent 1200 tall. Disse mosaikker viser overst Kristus som troner, en Kristus Pantokrator, men det mest spennende er likevel de som viser forhistorien til hvorfor kirken ble bygget. Det var nemlig pave Liberius paa 400 eller 500 tallet som hadde en drom om at det kom til aa sno i Roma om sommeren paa denn hoyden hvor kirken er bygget. Historien sier saa at han da gikk til stedet med mange mennesker og saa hvorledes snoen dekket omraadet hvor kirken naa staar. Dette minnes folkelig hvert aar ved at blomster blir kastet fra kirkens indre under messen denne minnedagen og kanoner utenfor dekker plassen med sno, i august. Ihvertfall ifolge guiden, selv har jeg aldri sett det.

Etter saa aa ha besiktiget kirken en god del og barna hadde blitt slitne og ganske leie, hadde vi valgt aa ta en City sightseeing buss. Barna hadde veldig lyst aa kjore denne da den hadde to etasjer. Det er ogsaa en go anledning aa se Roma paa en ettermiddag, ihvertfall saann i hui og hast, og for barn er det faktisk ikke alt som er like spennende som for oss voksne. Vi voksne lar oss fortsatt fasinere over byggverk og ruiner, historie og stemninger, mennesker og lukter. Barn derimot kan la seg fasinere av andre ting som absolutt ikke er noe mindre spennende, men det er ikke alltid like lett aa la den voksne fasinasjonen smitte over paa barna. En busstur i andre etasje med pent tak kan vaer like spennende som mosaikker fra 1200 tallet.

Dag 1 - Roma 2013 - Innlegg 1

Forste dag paa vaar Romaferd begynte hjemme i Norge en tidlig lordagsmorgen i norsk vinterkulde. Vi beveget oss med resolutte skritt fra vaart hjem paa Hurrodaasen til holdeplassen for Flybussen, ikke saa evindelig langt, men langt nok for en familie paa fire med to store og to smaa trillekofferter. Flybussen hadde romslig med plass som vi not godt av for vi ankom Rygge flyplass kort tid etter. Baade innsjekk og ombordstigning gikk bra for reisen begynte og vi kunne sveve ved godt mot nedover europakartet, helt ned til Roma, en reise som tok rundt regnet litt over tre timer. Selvfolgelig ingen tid for en klokke men dog, langt for aa sitte i en av Ryanairs maskiner. Den forste overraskelsen ventet paa oss saa snart vi kom ut av flyet paa flyplassen Ciampino sor for Roma. Temperaturen var mild og behagelig forsommerluft for oss nord boere. Det var noe ingen av oss hadde husket paa, selv om vi ikke hadde tatt med oss verken stilongs eller vinterjakker. Ogsaa her ventet en romslig og lite befolket buss paa oss som fraktet oss fra flyplassen inn til sentrum av Roma, til hovedjernbanestasjonen, Roma Termini. Digresjonsmessig er det like overraskende hvor paafallende ulikt landsksap og bebyggelse rundt veiene er sett iforhold til Norge og norske forhold. Hus er slitte, det ligger plutselig en ruin paa et jorde og der spretter det frem en mastadont av en ruin fra romertiden ved siden av et utsalg for biler. Varmepumper og eller airconditions anlegg konkurerer om plassen paa fasadene med parabolantenner og fjernsynsantenner om den beste utsikten og byggningen kan til tiden gaa under begrepet "shabby". Naaja, bussturen gikk rolig for seg og det var fa katastrofer som ikke kunne loses paa veien for vi med ett var framme, der begynte vi vaar let etter det sted vi hadde booket paa nett. Et sted som gikk under det erketypiske romerske navnet Walters Guest House (hvis noen har vaert der og synes vi har gjort en formidabel tabbe saa er det ganske greit og man er der tross alt for aa sove, ikke saa mye annet). Selve hovedkvarteret til Walter viste seg aa vaere opptatt saa vi ble henvist av meget hyggelig medarbeider, som ogsaa var erkeromersk (fra Sri Lanka og som naar han skjonte vi var fra Norge begynte aa prate i det vide og det brede om Erik Solheim og fredsprosessen. Naar jeg spurte om hva han synes om resultatene saa fikk jeg kun et litt stivt smil tilbake). Denn hyggelige medarbeideren viste oss til et annet av Walters "steder" ved navn Magic Place Guest House, saa antakelig har vi faat kremstedet. En omgjort leilighet med fire utleierom, selvbetjent frokost og et kjokken. Helt greit og barna synes det er kjempespennende, og til innformasjon veldig sentralt, rett ved Piazza Vittorio Emmanuele. Hvorfor betale mye naar man kan betale mindre? Etter aa ha avlevert bagasje og blitt litt kjent med rommet hadde vi lovet barna aa spise paa McDonalds, heller ikke det saa veldig italiensk men barnevennlig til tusen. Etter aa spist paa dette stedet paa Termini, vandret vi sakte tilbake og beskuet gateselgere og smaa butikker som ligger hele veien fra Termini nedover mot Piazza Santa Maria Maggiore. Vi saa og ikke minst beundret fasaden av denne store kirken i kveldsmorket. En av de vakreste kirkene i Roma. Og selvfolgelig ble det jammen en is paa hjornet tvers overfor kirken for ferden gikk mot herberget for en god natts sovn.

Noen ganger må man bare gjøre noe for å få ting gratis

Vi har nettopp flyttet til et vakkerit og veldig funksjonellt hus i nærheten av Gressvik. Det vil si nærmere byen, nærmere butikker osv. Når man flytter tar man med seg masse ting som man egentlig ikke trenger, man burde ha kastet mye før. Denne gangen vi flyttet har vi faktisk klart å kaste hele 2 tilhengerlass, så all ære til oss. På den annen side så er kjellerstuen som skulle vært og skal bli hjemmekontor full av pappesker og det er ikke bare en tom ytring, her er ordet "full" brukt i sin beste form.

Når man flytter, noe jeg håper jeg slipper på mange år. Er det også mange formaliteter som må gjøres, endre adresse til folkeregisteret, endre adresse til posten og få sendt melding til venner og bekjente om ny adresse og endre abbonementer osv.

Posten har en liten fiffig tejenste med gratis postkasseskilt, dette brukte vi i denne gangen også. Men dørskilt har vi ennå ikke klart å få til å finne ut av før jeg kom over en flott tjeneste som gir gratis skilt til bloggere, og kan hende jeg er en blogger om enn noe sporadisk. Så derfor ville jeg benytte meg av denne muligheten. Kan jo anbefales videre også, de lager jo ikke bare dørskilt men andre skilt også.

Men flytting er også oppussing, maling og det å bestemme mange ting angående interiør, innredning osv... kort sagt kan det jo sammenlignes med en ny start hvor mange nye valg må tas og stillingstagen til egen smak og egne ønsker.

Oppussingen begynte med tur til Ikea hvor nytt kjøkken ble handlet inn i begynnelsen av mai, videre riving av gammelt kjøkken og legging av nytt gulv. Dette høres enkelt ut men uten hjelp fra familie og venner hadde dette ikke vært mulig, så stor takk til alle.

Ennå gjenstår en del ting men førsteetasjen er klar og kan brukes, likeså barnerommet. Etterhvert vil hjemmekontor, gjesterom og bibliotek bli ferdigstillt.

Noen betraktninger en søndag morgen....

Nyhetene om en massakre i Homs ruller over nyhetssidene, men det er ikke sikkert vi hører så mye mer om det om noen dager. FN bekymrer seg men urolighetene er ikke bare noe vedvarende. Nyehtene om overgrep og folkemord har kommet den siste tiden, mens verdenssamfunnet virker som de ikke klarer å finne en løsning. 

For tiden leser jeg Umberto Ecos bok "Gravlunden i Praha", boken som det fremkommer i ulike intervjuer forvandlet Eco til en ufordragelig fyr, fordi han måtte leve seg inn i hovedersonens psyke, handler om europas historie, antisemitissme og personlig vinning. Romanens hovedperson befinner seg i Paris men gjør tilbakeblikk som gir meg som leser innsikt i Italias samling, Frankrike under Napoleon III, revolusjoner og Pariserkommunens korte varighet og dermed en voldelig periode i Paris historie (på nytt).

De beskrivelser Eco gir av historiske drama, som forholdene mellom ulike fremvoksende nasjoner som Frankrike, Prøysen og Russland gir et levende bilde av en ellers lite kjent periode i vår historie. Pariskommunens fremvekst og fall er for meg tidligere kun skildret i katolske briller om henrettelsen av geitlige, deriblandt erkebiskopen av Paris. Dette er kun en detalj hos Eco som med stor men også god palett beskriver mennesker, miljøer og vold under Prøyssisk beleiring, regjeringsstyrkenes angrep på kommunistene i Paris sentrum og de massakrer som der ble gjort på revolusjonære og uskyldige sivile.

Paralellen til hva som foregår i Syria idag er kanskje ikke så ulik tror jeg, dessverre. Regimer som vinner utfører gjerne slike harde og nådeløse handlinger for å opprettholde "orden", men til hvilken pris spør nå jeg. Frankrike ble samlet, det var en annen tid, og verdensoppinionen var nok ikke samtidsvitne til det som skjedde for over hundre år siden. Allerede under den spanske borgerkrigen var meldingene tydeligere og mange protesterte mot det som skjedde og det var ikke ensbetydende positivt den reaksjon som ble det syrende regime til del. Syria idag har ingen sympati overhodet for sine handlinger. Det er tydelig at høyere utdannelse ved et prestisjefullt universitet ikke gjør en statsleder istand til å handle moralsk.

En søndag morgen er det da disse tanker som flyr rundt i mitt hode, alt satt istand på en bedre måte av en italiesnk forfatter som med sin belesthet og sin kløkt klarer å gi meg som leser innsikt i dagligdags problemstilinger og tragedier i større monn enn en nyhetsjournalist i en norsk avis. Akk, dette lover ikke godt for journalistutdanningen! 

Stikkord:

Lokalpolitikk versus rikspolitikk samt en smule vurderinger rundt samferdsel og tog.

<!-- /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Det snakkes i det vide og det brede, i perdioder selvsagt, om styrking av samferdselsnettet i Norge. Veier og tog sammenlignes med stater vi aller helst ikke vil sammenligne oss med. Noen partier så som fremskrittspartiet står opp og krever større satsning på veier og veiutbyggning slik at man kan bruke bil. Og det er vel kanskje en viss sannhet at veinettet i Norge ikke er bra nok. På den annen side er vel kanskje også norge et land som i mye større grad enn andre land har en distriktspolitikk som verdsetter distriktsutbyggning på en slik måte at en ukjent fjord (ukjent for Oslo folk) blir godtgjort i større grad, sett iforhold til befolkningsantallet, enn en utbuggning i sentrale Østlandsstrøk. Denne tydelige skjevheten i bevilnginger kan jeg forstå kan være urettferdig for de mange som bor i Østlandsområdet. På den annens side, og her kommer argumenter fra distriktspolitikere, at Norge har behov for distriktene, for å ha folk boende utenfor det sentrale Østland. Kanskje er det derfor NRK idealiserer distriktslivet ved å vise de mest ekstreme bosteder i programserien ?Der ingen skulle tru att nokon kunne bu?? NRK er og har vært en av de beste redskapene for understreking av distriktspolitikken i dette landet, en distriktspolitikk som jeg vil si har vært mye mer rettferdig enn at en stortingspolitiker har klart å bli valgt inn på stortinget nettopp fordi han eller hun klarer å skrape nok penger sammen til at ny bro eller tunnell skal bygges i et øysamfunn på vestlandet. Jeg vet jeg setter ting på spissen, men ting som er satt på spissen er jo alltid mer interesant å lese?..

Hva så med distriktspolitikk og jernbane, ja dette er et merkelig kapittel. Jernbanen har jeg hørt har en skinnegang og et materiell som i stor grad henger igjen fra mellomkrigstiden og etterkrigstiden. Måten skinnetraseer og stasjoner er bygget er i stor grad preget av den tid hvor togene hadde en lavere fart og en del ruter ble kalt for melkerampe ruter. Jeg husker selv at jeg tok toget fra Onsøy stasjon i min barndom (70 ?tallet) (Onsøy stasjon er for lengst nedlagt) inn til Oslo, en tor som tok godt over 2 timer med mange topp underveis. Kan hende ville noe slikt ikke fungert i dag, men magefølelsen sier meg at kanskje var det likevel bedre tider.

Nå snakkes om lyntog, selv politikerne fabler om store togtraseer gjennom den norske naturen. De eneste som kanskje er imot er fremskrittspartiet, de bruker argumenter som bygger på økonomiske analyser hvor selve utbyggnigskostnadene vil forringe den økonomiske gevinsten. Jeg har ingen innsikt av å si om fremskrittspartiet har rett i sine analyser og selv er jeg ingen tilhenger av deres politikk men selve lyntogdebatten vil jeg si har sporet av lenge før den begynte. Det å bygge ut lyntog i Norge mens man egentlig ikke tar opp debatten om hva det eksisterende jernbanenettet skal få for skjebne etter en slik utbygging er meg en gåte. Men lyntog er jo en god valgkampsak, i hvert fall enda. Jeg innrømmer det. Jeg er også egentlig for tog som fremkomstmiddel. Men kan ikke skjønne hvordan det kan være så dyrt å kjøre tog fremfor å kjøre fly, det er for meg et stort mysterium. Hvorfor kan ikke togene bli like billige og gjerne gjøres mer attraktive? En form for attraksjon er for meg å rendyrke toget som reisemiddel, per i dag er toget som befordringsmiddel mer og mer lik en buss eller fly i innredningen, men prisen er ikke sånn. Buss og fly kan i større grad klare å komme frem tidligere enn tog. Det er også et mysterium. Når jeg skal reise til Oslo tar jeg nå nesten utelukkende buss, det er billigere og lettere å komme til enn å måtte resie inn til Fredrikstad som er nærmeste by for så å betale en billett som er dobbel så dyr (nesten) og reise inn til Oslo slik. Men tog er og blir mer behagelig. Med buss kjøres det på den nylig åpnede nye E6 gjennom Østfold, det er en god vei. Og antakelig hadde den bare blitt til igjennom iherdig innsats av fylkespolitikere og næringsliv samt av hensyn som går på samfunnsøkonomi, plutselig var det samfunnsøkonomisk å bygge ut E6. Når jeg ser på viltgjerdene langsmed E6 tenker jeg på gjerdene langs med jernbanen i samme fylke, nedgrodde og usynlige mange steder. Ikke rart mange klager over å bo nær jernbanen, sånnsett er det farlig. Ja det er mye etterslep i jernbanesektoren, kanskje for mye? Men vedlkehold er ikke poster i budsjettene som smiler, det er mer prestisjefyllt å bygge nytt. Tenk hvis den franske presidenten Mitterand hadde valgt å bare pusse opp den eksisterende Triumfbuen fremfor å bygge hele den nye bydelen hvor det er kommet en ny triumfbue i glass og stål, det hadde ikke vært like staslig!

Hva så med Østfold, jernbane og samferdsel?

Jeg ser for meg at politikerne velger seg ut et lyntog alternativ som er en billig løsing. De kommer til å bruke mye av det eksisterende nettet men for å skape noe blest så må reisetiden ned, da må også strekningen kortes. I denne debatten ligger det innebakt at de velger å legge en ny stasjon på Rolvsøy/ Greåker som erstatning for de nåværende stasjonene i Sarpsborg og Fredrikstad. Men så, er spørsmålet, hva skjer så? Man diskuterer fortsatt om man må lage en skyttelbuss ordning ut til denne stasjonen i ?ingenmannsland?, en skyttelbusslinje som er presis og behagelig. En bybusslinje slik vi kjenner den i dag står og stamper i kø og er trang. Jeg tror neppe at et slikt alternativ vil trekke flere til å bruke toget. Altså vil den sammfunnsøkonomiske gevinsten forsvinne, folk bruker ikke lyntog, fremskrittspartiet fikk rett i sine prognoser. Denne muligheten håper jeg politikerne har tenkt på, men lyntog har kanskje blitt et for stort ?mantra?. Noe jeg frykter sterkt.

Utifra mine forutsetninger ser jeg at tog det har en konkuransefordel med flyet hvis det er lett tilgjenglig. Flyet, som vi vet flyr fra flyplass til flyplass, og flyplassene ligger utenfor byene. Man er avhengig av skyttelordninger til og fra, enten iform av buss, tog eller drosje. Flyplassene har også store areal med parkeringsmuligheter. En togstasjon, og dette sier jeg ikke med utgangspunkt i nostalgi, men av logisk tenkning. Toget er noe mennesker tenker som ?nært?, man kan faktisk gå til toget, til nød sykkle til det, eller ta en rask kjøretur. Toget forbinder jeg med nesten litt luksus samtidig som det skal være behagelig, flyet derimot har kanskje noe av luksus men er blitt mer og mer en ?pølsebod med vinger? (tenk billig rutene til Ryanair). Berlin har nettopp valgt å bygge en ny sentraljernbane stasjon midt i sentrum som skal knytte sammen de eksisterende jernbanelinjer i storbyen, der har de valgt en hypermoderne løsning i flere plan. De har turt å satse på jernbanen. Hva så med Norge? Her må nok en del gjøres før vi skal bygge hypermoderne stasjoner, men likevel er det kanskje den veien vi må gå paralellt med å tenke lyntog. Stasjonen er også viktig, det kan kanskje ikke bare være en busstopp slik det tydeligvis ønskes fra jernbaneverket.

Jeg har selvføgelig mine tanker om en jernbane i Østfold, jeg tror ikke at det særlig lurt å legge stasjoner og traseer utenfor byene, byene må med hvis den sammfunnsøkonomiske gevinsten skal rettferdiggjøre bygging i så stor skala. Jeg mener at reisetiden må ned men da må kanskje traseevalget ikke knyttes til dagens trasee, som allerede går igjennom tettbygde strøk. I tettbygde strøk vil en utbygging ta tid med reguleringsplaner og annet som følger med. Det er kanskje mer hensiktmessig å følge E6 fra Moss, da vil man komme innom Rygge flyplass, fortsette helt til Sarpsborg før den går i retning av Fredrikstad enten på øst eller vest siden av Glomma. Deretter kan traseen gå rett over Øra og Torsnes for å nå Halden i mer eller mindre rett linje før den igjen går i rett linje inn i Sverige. På en slik måte kan togtrafikken få kortere reisetid, bykjernene vil fortsatt ha et togtilbud og Østfold knyttes nærmere kontinentet.

Er dette en visjon, ja i de grader og helt ugjennomførbar. Hvorfor? Det er selvfølgelig for dyrt, og det som er for dyrt i utgangspunktet vil ikke gå igjennom. Men man kan da drømme. Jeg forviller meg ikke i drømmer og ser at politkk er et kompromiss mellom realpolitikk altså pragmatisme og visjon. Partiprogram er visjon, dagliglivet er kompromiss. Men kanskje kan noe mer langsiktighet gjøre de valgene som gjøres litt mer varige og gode for våre barn og deres barn? Jeg trives i Østfold, men Østfold er på mange måter like langt unna som en vestlandsfjord, kanskje det hadde vært bedre å bo på Vestlandet med monstermaster som nærmeste nabo. ;-)

Stikkord:

Fiskerens sko...

Idag hadde jeg gjensyn med en film jeg så for mange år siden. Filmatiseringen av Morris Wests novelle «Fiskerens sko» (the shoe of the fisherman). Novellen er fra 1963 og filmen, en Hollywood produksjon, fra 1968.
Filmen skildrer en russisk biskop, Kiril Lakota, som blir løslatt etter år i fangensap i Sibir. Han kommer til Roma, blir utnevnt til kardinal. Blir valgt til Pave og vi følger ham frem til hans innsettelses sermoni.
Så langt kan dette se ut som en heller kjedelig historie, dog kanskje ikke for personer som er glad i sermonier, kirkelig indre liv og en ganske god skildring av et konklave.
Men filmen, som er godt laget og med gode skuespillere, klarer å videreføre Morris Wests intensjon og stemning. Både boken og filmen mener jeg har mye av det som man ofte snakker om i en etterkonsiliær tid, at konsilet har åpnet for en sval vind inn i kirken. En kirke som for mange kanskje fremstod i etterkrigstiden som stiv, ikke «up to date» og streng.
Boken og filmen, viser en pave med et hjerte, nær folk; kanskje den nylig avdøde Johannes XXIII var et forbilde for forfatteren?
Mye av det som vi vil kalle sosial rettferdighet og fordeling av verdens goder kommer frem i filmen. Og slutten er nettopp er en god avrunding av et slikt viktig og godt tema. Men den som vil se hva som skjer til slutt bør heller se filmen. Den kan ihvertfall være en tankevekker, og for de som kanskje ikke har så stor interesse av kirkelig liv, den katolske kirke generellt, kan likevel se den som en liten forklaring på hva kanskje den katolske kirke er, få innsikt i dens liv og historie. Filmen gir et godt bilde av Roma som kulisse rundt en to tusen års historie med sentrum Peters grav. Det er god skuespiller kunst, med Antony Quinn i hovedrollen.
Jeg så filmen på youtube, ingen god kvalitet der, men likevel morsomt at den ligger ute. Jeg legger ved her linken til den første delen.

The Shoes of the Fisherman part 1 of 17 http://www.youtube.com/watch?v=ZTbHxhhYioc&NR=1 

Legger også ved en link til wikipedia om filmen: http://en.wikipedia.org/wiki/The_Shoes_of_the_Fisherman  


Anbefalt om Thomas Aquinas på youtube

Den 28 januar minnes man spesiellt en stor middelalder tenker, Thomas Aquinas i den anledning ville jeg gjerne få anbefale noen foredrag og samtaler om hans tenkning som man kan finne på fildelingsnettstedet youtube. Disse filmklippene kan være interesante både for Thomas intereserte generellt men også for de som intereserer seg for idehistorie. Her gis det innsiktfulle bidrag omkring en viktig tenkers filsofi og teologi.

Derfor kan jeg anbefale:

"Introduction to Thomas Aquinas" Ralph McInerny som foreleser om Thomas Aquinas, http://www.youtube.com/watch?v=5Y1NAW3pYkw

"Medieval Philosophy" En flott introduksjon til middelalderens filosofi, en samtale med Anthony Kenny i 5 seksjoner: 

1.  http://www.youtube.com/watch?v=RfS1VFdZk7o&feature=related

2. http://www.youtube.com/watch?v=k4hPfbKOjPg&feature=related

3. http://www.youtube.com/watch?v=KViNNlE-hfo&feature=related

4. http://www.youtube.com/watch?v=7aE0A5kOFp8&feature=related

5. http://www.youtube.com/watch?v=PzIseFX7Szo&feature=related

"Philosophy for Theologians" ved Benedict Ashley, O.P, http://www.youtube.com/watch?v=rQWkCGPKM-s&feature=related 

 

Langt om lenge og lengre til

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen min, kanskje det hovedsakelig har skyldtes mangel av tid og noe av innhold som er verdt å dele med andre. Grunnen til jeg derfor skriver er mest nå for å vise at bloggen ikke er helt død, men har en levende person bakenfor.
Det har rukket å bli et nytt år siden sist gang jeg skrev. Det var en periode i høst jeg hadde god tid til å tenke over begivenheter som kunne være verdt noen ord på nettet, siden den gang har vi feiret jul og nytt år og gjennomlevd en streng kuldeperiode. Nå nærmer vi oss med stormskritt februar måned og det virker som det nye året har satt seg, det er ikke så vanskelig lenger å skrive 2010, snøen har blitt en del av tilværelsen og livet. Det å kle seg godt har blitt en rutine. Likevel har ikke dette hindret meg i å lengte etter sommeren, noe som jeg ikke kan huske jeg har ønsket tidligere. Vinteren må derfor være hardere enn ellers.
Men det er mange gleder også i kulden, det å kunne glede seg over å kunne gå på ski, ake med barna og måtte bruke noe lengre tid til alle ting da det faktisk tar lengre tid å gå i snø enn uten. Når man lever et liv uten bil merker man at alt må planlegges ekstra mye iforhold til innkjøp og utfarter, og derfor enda litt mer tid bruker man om vinteren. Tiden er som kjent et ømt tema, en faktor som kan være årsak til stress. Derfor kan det jo være godt å bli påminnet, med vinterens hjelp, at alt har sin tid, at kanskje bør man ikke stresse. Det kan jo være en av flere positive lærdommer vinteren kan gi. Ellers så er det jo bare å nyte denne vinteren, glede seg over at det er vakkert og stille og at barna koser seg når de er ute.

Et lite hjertsukk omkring forskning

Når det er snakk om forskning i media eller i politikeres munn tenker jeg som er innenfor akadmeia at dette er snakk om forskning på alle nivåer. Men, det viser seg gang på gang at forståelsen av og om forskning ofte er konsentrert rundt forskning som er relatert til naturvitenskaper. Dette kan man se i et varslet arrangement på Litteraturhuset idag onsdag 23 september kl 14.00, her står det i invitasjonen: 
"Norges Forskningsråd inviterer til refleksjon og meningsutveksling på Litteraturhuset i Oslo den 23. september klokken 14.00-16.00 under årets Forskningsdager. Bli med når vi forteller historier om grunnforskning og annen forskning som har lykkes, om de lange sporene fra forskning til nytt produkt, ny behandling og ny kunnskap, og ta del i diskusjonen om hvordan samfunnet skal styrke norsk forskning, slik at den virkelig blir en gullkantet investering for fremtiden."
Forskningen fremstilles som produktorientert, men da lurer jeg på hva man tenker om forknsing innenfor humaniora og samfunnsfag? Det kan synes som denne form for forskning er mindre relevant og kanskje ikke forståes som produktorientert. Og det kan jo være riktig, humaniorafagene er mindre produktrelatert, de kan ikke måles på samme måte som realfagene. Men er de mindre viktige? Det er det store spørsmålet som jeg lurer på. Og hvor er humanistenes stemmer? de er nok der men tydeligvis kommer de ikke så godt frem. Kanskje er dette en av grunnene til at vi har fått dannelsesutvalget, for å understreke dannelsesens viktighet i den menneskelige utvikling. Men har ikke de humanistiske fag en relevans for samfunnet? 
Kanskje ordlegger jeg meg litt uvørent og klønete, men det provoserer å se at forskning og interesse omkring forskning tydeligvis er ment som fokus på forskning innenfor fag som gir økonomisk avkastning. Er vi kun ute etter "gullkantete invisiteringer for fremtiden?"

Kommentar på en kommentar omkring temaet religion og kultur

I dagens Aftenposten (16.09.2009) får vi lese en kommentar under tittelen "Munker var ikke kristne" av Sara Azmeh Rasmussen. Det første jeg vil si er at overskriften er misvisende iforhold til det jeg oppfatter som innholdet og tema for artikkelen. Artikkelforfatteren setter egentlig fingeren på et tema som er viktig nemlig forholdet mellom religion og kultur. Hovedgrunn for artikkelen er uttalelsene fra noen religiøse ledere innen islam som sier at påbud og forbud er kulturelle tradisjoner som ikke har noe med religionen å gjøre. Dette mener artikkelforfatteren er problematisk. På hvilken måte og ifølge hvilke kriterier kan man skille mellom religionen på den ene siden og kulturen på den andre siden. 
Selve uenighetens innhold knytter seg til det patriarkalske preg mange store religioner har og hvordn dette, ifølge Rasmussen, har preget religionen. Ifølge Rasmussen er selve tolkningsmodellen heller ikke uproblematisk, siden dette frigjør religionen og de religiøse lederne fra muligheten fra ansvaret det "de treonde" måtte ha, her forstått som et kulturellt uttrykk.
Rasmussen bringer frem et viktig diskusjonstema, som forøvrig er mye diskutert, men kanskje heller ikke gjennomdiskutert. Særlig kan man sette fingeren på forhold religion og kultur, og hvordan religionen kanskje forandres av den omliggende kultur igjennom begrepet og sfæren kallt "tradisjon". Et spennende forskningsfelt som er særlig studert iforhold til kristendommens møte med andre kulturer, på misjonsmarken. Men kanskje noe mindre diskutert iforhold til kristendommen som former av vestlig kultur, eller motsatt, kanskje det særlig i motsatt retning kan være interesant å se på dette forholdet. Men det er også et vanskelig felt, sett iforhold til f.eks. en religiøs tradisjons oppblomstring innenfor en kultur, hva er religionens kjerne og hva er den kulturen den ble født i? Så Rasmussen setter fingeren på et viktig punkt, et delikat punkt, men viktig. Delikat fordi en religion alltid bærer i seg et aspekt av sannhet, eller påstått sannhet om gudommelig inspirasjon. Samtidig er religionen og trosretningen knyttet til en tradisjon, er så tradisjonen ett uttrykk for den rene religion, for religionens møte med kulturen, eller ...?
Men likevel er Rasmussens kommentar noe rotete. Som nevnt er overskriften misvisende iforhold til hva jeg tolker er hovedhensikten med artikkelen. Overskriften referer seg til et avsnitt som jeg tror skal illustrere et misforhold mellom religion og kultur. Om hvordan klostervesenet har påvirket kristendommen og vestlig kultur, og det er egentlig ikke noe galt i en slik påstand, det stemmer jo. Men når Rasmussen sier at klostervesenet ikke har bibelsk grunnlag og derfor bare er et påfunn for å underkue lekfolket og pålegge en autoritativ teologi, er vel dette en litt sterk påstand som Rasmussen i dette tilfellet i det minste burde ha begrunnet og gjerne oppgitt kilder. At klostervesenet som sådan ikke har bibelsk begrunnelse er vel i og for seg ingen bombe, men et uttrykk for en form for kultur, det kan jo kanskje være riktig.
Så kan man jo innenfor diskusjonen omkring forholdet religion og kultur eller teologi og kultur undersøke om klostervesenets utvikling har endret religionen på en positi eller negativ måte. Men se det blir for langt å gå innpå her, i denne omgang.
Som avslutning av min kommentar av Rasmussen kommentar vil jeg si at temaet som hun tar opp er veldig aktuellt og spennende og er verdt å gå nærmere inn på, ikke bare verdt å inn på men også nødvendig. Både innefor Islam og innenfor kristendommen. Det som er synd med hennes artikkel er en del flåsete utsagn som setter selve temaet i skyggen og kanskje gjør at teamet som fortjener en diskusjon kanskje nå heller blir en diskusjon rundt mer underordnede tema som klostervesen, bibeltrohet og hva som er kristent.

Flere studenter?

Dagens Aftenposten (11.9.2009) bringr en interesant artikkel om mangel på studieplasser ved høgskoler og universiteter nå og spesiellt i årene som kommer. Dette skyldes hevder artikkelen at barna av den såkalte "fødselsboomen" vi hadde for ca 18 år siden nå begynner å bli gamle nok til å begynne å studere.
Problemet ligger i at universiteter og høyskoler ikke har noen konkrete planer for hvordan alle de nye potensielle studenter kan få plass, siden høgskoler og universiteter per idag tilbyr studieplass i henhold til dagens situasjon. Det settes spørsmålstegn til om denne manglende mulighet til å tilby studieplasser til alle kan skape et nytt klasseskille siden dette vil resultere i segregering mellom høyere utdannede i Norge og de som ikke har høyere utdannelse. Det kommer også frem at de fleste ser på løsningen av dette problemet kun som et økonomisk problem, og dermed blir hele problemet kun et politisk problem.
Jeg blir stående å spørre meg etter å ha lest følgende artikkel følgende:
Er dette kun et økonomisk og politisk problem, er ikke det å fraskrive seg ansvaret på akademisk hold, og dette sier jeg ikke for å frata politkken sitt ansvar. Her kan det også virke som noen har sovet i timen. På meg virker det som grunnskolen, som er obligatorisk for alle, påtvinger en handlingsplan iforhold til nok skoler og lærerkrefter, det samme har vi sett iforhold til de siste årenes barnehageutbygging. 
Nå er det jo presist slik at høyere utdanning ikke er obligatorisk, derfor er man kanskje ikke pålagt å tenke langsiktig? På den annen side kan man jo spørre seg, iforhold til bekymringene som fremgår i artikkelen, om det er et mål i seg selv at flest mulig skal penses igjennom høyere utdanning. Det kan virke som argumentet om klasseskille er mer slående i denne sammenhengen enn det om det er samfunnsnyttig eller akademisk nyttig at så mange tar høyere utdanning. Det er klart at skolen trenger flere godt kvalifiserte lærere, spesiellt siden man går mot en større utskifting av lærerstanden om noen år. Norge trenger også forskning på høyt nivå. Men likevel, er det et mål i seg selv at flest mulig skal ta høyere utdanning?
Det samme argumentet angående klasseskille mener jeg stod sterkt når man fikk gjennomført reformen om allmen rett til videregående opplæring. Her ser vi noen av problemene med en slik reform, som i seg selv er god, mindre motiverte elever på videregående, og et stort frafall fra denne formen for opplæring, kanskje spesiellt innenfor yrkesfag. Hva kan dette si oss om argumentene om at det skal være nok studieplasser på høyere utdanning? Jeg tenker meg at det er for lettvint å se på dette som et økonomisk problem eller et sosialt problem. 
Det virker på meg som høyere utdanning har blitt et mantra, mens det tydelig kommer frem i ulike undersøkelser at nettverk og erfaring spiller faktisk større og større rolle i ansettelser. Det kan også virke som man ser mellom fingrende med at kanskje en del er fornøyd med å heller utdanne seg i praktiske yrker fremfor å tilegne seg teoretisk kunnskap. Det burde heller åpnes opp for å kunne tilby yrkesutdannede etterutdanning og mulighet til høyere utdanning på sikt, for de som er interesert i det.
Den nevnte artikkel i Aftenposten danner derfor grunnlag, tenker jeg, for å sette spørsmålstegn ved tenkning rundt høyere utdanning, samfunnsnyttighet og nytte for akademia. 
Hvsi dette ikke gjøres tenker jeg at artikkelen kun er et blaff og tydeligvis kun et innspill i valget, noe jeg mistenkte når jeg så overskriften.

I skyggen av Frans av Assisi

Frans av Assisi har blitt en universal skikkelse som symboliserer fred, evangelisk etterfølgelse og i noen kretser selve symbolet på kristen økologisk sinnelag. Derimot har hans læresvenner blitt satt litt i skyggen i forhold til denne store ordensgrunnleggeren. I dette tilfellet tenker jeg på den hellige Bonaventura som var den 7 odengeenral etter Frans. Han er ikke meget kjent i Norge, men er på verdensbasis en av de som har formet teologisk den arv som kommer fra Frans.
Etter at Frans var død var det ulike retninger innenfor fransiskanerbevegelsen som hadde ulike oppfatninger om hva Frans stod for. Disse ulikhetene truet selve eksistensen for den fransiskanske bevegelse. Det var på dette tidspunkt Bonaventura ble valgt til ordensgeneral og valgt å gå i en retning, fastspikre hva Frans arv var for noe ( i praksis valgte han en tolkning) med kirkens velsingelse og har også gitt ettertiden et autoritativt bilde av hvem Frans er og var. Ved å skrive den offisielle biografien om Frans har kirkens offisielle syn på Frans og Frans rolle i kirken blitt fastspikret. 
Igjennom biografien skrevet om Frans "Legenda major" (Den store legenden) fremstilles Frans som en mystikker og en som har blitt kristuslik på en måte det kanskje ikke finne maken til. Denne etterfølgelse ble beseglet ved Frans mottagelse av de såkalte stigmata (sårmerker) på fjellet La Verna henimot slutten av Hans liv.
Bonaventura skriver et teologisk verk som heter "Itinerarium mentis ad Deum" (Sjelens vendring henimot Gud) som er en teologisk og filosofisk meditasjon omkring Frans opphold på fjellet La Verna og hans stigmatisering. Her forbinder Bonaventura denne tilbaketrukkethet på fellet både med en vandring fra de sanselige ting opp igjennom de intelektuelle ting henimot det som er oversanselig og setter dette i en viss grad i forbindelse med fortellingen om Jakobs drøm i det gamle testamentet. Her drømmer Jakob om en stige som strekker seg helt opp til Himmelen og hvor det stiger engler oppover og nedover.
På samme måte er Frans liv for Bonaventura en form for stige og eksempel for oss mennesker i det å bruke de evner nedlagt i sjelen ognaturen for å bruke de skapte som springbrett for å forstå Gud.
På denne måten settes Frans liv og eksempel inn i en skolastisk tankegang. Bonaventura bruker kategorier som er typisk skolastiske og i en viss grad også Aristoteliske for å beskrive hva den sanselige virkelighet er, den intelelektuelle virkelighet og den overintelektuelle virkelighet. Det er ganske komplisert lesning, men også fasinerende, fordi han klarer på forene intelektuellt språk med en virkelighet som for ham er høyst reel, den åndelige virkelighet.
Bonaventuras biografi om Frans er oversatt i norsk språkdrakt det samme er sjelens vei til Gud, begge kan lånes på bibliotek. Men ellers er nok det store forfatterskapet til Bonaventura ukjent for oss i Norge. Men det er kanskje viktig å sette Bonaventura mer på dagsorden ikke bare for å forstå Frans og kirkens syn på Frans, men også for å forstå hele den arven som kommer etter Frans i fransiskansimen helt frem til idag. En for form teologisk system som skiller seg fra en annen sterk retning i kirken, nemlig Thomismen, etter Thomas Aquinas, som er den dominikanske skolen.

Nedenfor følger noen linker til bøker og kilder omkring Bonaventura:

Biografi om Bonaventura på www.katolsk.no

Bonaventura (2005) Den store legenden i Rasmussen Tarald (red.) Frans av Assisi, De norske bokklubbene, Oslo: 77-262

Bonaventura (2005) Sjelens vei til Gud i Hansen, Jan-Erik Ebbestad (2005) Vestens mystikk / utvalg og innledende essay av Jan-Erik Ebbestad Hansen ; oversatt av Sverre Bagge ... [et al.], De norske bokklubbene, Oslo: 49-113


Noen paradokser iforhold til enkelte grupperingers forhold til makt, valg og andre ting

I tider hvor det tilsynelatende er engasjement omkring visse valg man må ta uti semptember måned kommer det meg i mente at en del av det som enkelte gruperinger sier er fulle av paradoks. Dette er selvfølgelig kanskje lett å motbevise siden jeg kun tar tak i tabloid varianten og ikke de versjoner som florerer i trykte utgaver av mer reflektert art. Når jeg derfor tar tak i visse paradokser så er dette daglige refleksjoner som jeg har når jeg triller min datter til barnehage, dette er en lengre tur, til fots, og med to busser. Dette gir rom for megen refleksjon rundt verden, samfunn og livets små og store rariteter.
En av de paradokser jeg ville ta litt tak var ønsket fra mange idag om utbygging av veier, siden veiene tydeligvis er i dårlig forfatning og mange av oss har stor lyst til å kjøre egen bil. Veiene er derfor et yndet tema for enkelte grupper i vårt samfunn, spesiellt i disse tider da vi skal måtte ta et seriøst valg omkring vår fremtid. Veiene mener mange burde prioriteres, slik at de av oss med bil (hva med de av oss uten bil?) kan kjøre endra sikrere, bedre og fortere. Derfor burde veiene bygges ut rundt byene og mellom byene og det bør gjøres på en annen måte idag. Idag bygges de ut som lappetepper, mener noen, og det kan de jo kanskje ha rett i. Derfor, mener noen, at man burde iverksette nasjonale prioriteringer slik at veiene kunne bygges ut på en slik måte at hele strekninger ble bygget på en gang og raskt, gjerne som gode og solide motorveier. Men som kanskje noen vet, så betyr det å bygge ut alt på en gang, raskt og med nasjonale grep, et inngrep i mye av det som kalles lokal råderett og privat eiendomsrett. Og det er nettopp her paradokset ligger (et av mange), hvis man skal kunne bygge ut veier (som sikkert bør gjøres på en annen måte enn per idag) så må man gripe inn ovenifra på en ganske fordmynderisk hånd. Men de samme som er ihuga glade i veier er også veldig glade i lokal råderett og privat eiendomsrett, hvordan skal dette forenes på en god måte, spør jeg meg selv mens jeg vandrer glad og inntetanende på vei til barnehagen. Men noe sier meg langt inne at dette er et paradoks.
Et annet paradoks vil jeg si er noen menneskers glede over å fremheve markedsøkonomien som et ideal, men hvis dette skal innføres kreves det jo faktisk at f.eks tollsatser må vekk, subsidiering av bønder må vekk og sikkert en del andre ting må vekk. Og kanskje er dette riktig, jeg i min uvitende vandring henimot barnehagen har jo ikke satt meg inn alle konekvenser av slike ønsker og gleder hos disse som er så glade i markedøkonomi, eller hva det nå kalles. Men det som får meg til å tro at det finnes noen paradokser også her ligger i det at uten toll og subsidier vil kanskje norsk jordbruk forsvinne, eller norske produkter forsvinne og lignende ting, kanskje ikke det er så fælt, hva vet jeg i min ignoranse. Men paradokset ligger vel i det at de samme som elsker å se henimot markedsøkonomi med våte øyne også er livredde for å miste en norsk identitet, en norsk kultur og hva andre ting som måtte være særnorsk. Men er ikke noe av det som vi kaller norsk veldig knyttet til jordbruk, ihvertfall ifølge noen. Det norske er nok ikke bare jordbruk, og bønder, kultur er så mye mer enn det. Men her ville jeg bare trekke frem noe paradokser i en hverdag full av valgretorikk og tabloide utsagn.
Da er jeg glad jeg skal følge min datter i barnehagen og at det er to uker til valget.

Veldig mange katolske "konvertitt" blogger

Jeg benyttet en periode sv gårdsdagen med å "surfe" på internett for å bli litt kjent med katolske blogger. Siden jeg er er med på utviklingen av et nettsted (www.katstud.org) er det interesant å se litt på mangfoldet av nettsteder. Det første som slo meg var hvor mange ulike stder det var som publiserte refleksjon av et eller annet kaliber rundt katolsk tro og praksis. Av egen utvitenhet var jeg egentlig mest kjent med bloggene til p Arnfinn Haram og pastor Oddvar Moi og hadde ikke stor kjennskap til andre lignende kanaler.

Men her tok jeg så feil, det finnes et mangfold av blogger, noen som tar utgangspunkt i en vei henimot den katolske kirke, noen som er mer liturgisk orientert og andre igjen som er apologtisk orientert eller har et ønske om å opplyse om den katolske tro og kirke. 

Det som lievel jeg fikk et inntrykk av var at det nesten er utelukkende personer som har konvertert til den katolske eller som er på vei inn den som skriver blogg. Og jeg synes jo det er flott at det er mer åpenhet omkring trosspørsmål og ønske å dele dette med andre. Men jeg lurer litt, hvorfor er det så få "innfødte" katolikker som skriver blogg (noen unntak er det jo) men blandt flertallet er de jo ikke. Tankevekkende er det.

Her kommer en liten liste over noen av de bloggene jeg fant i min usystematiske surfing:

Arnfinn Haram - weblog

Oddvar Moi

Banker på Pavens port

Ivar Bjørnsen

Rosenkransbloggen

Katolsk i hodet

elgenen

Ungpikekatolikk

Grimkjell

Olav Hovdelien

 

Livet er for kort til ikke å leves.

Men hva er livet? I kristen og katolsk tankegang er det å leve knyttet til å håpe og å la sitt liv bli fylt av kjærlighet fra Gud og la det strømme videre til andre. Jeg har latt meg fasinere av begrepet 'de andre' i det siste. Et begrep som er særlig aktualisert med paroler om 'kamp mot radikal islam'. Her er det muslimene som er de andre. Men for ikke så lenge siden var 'de andre' en annen gruppe, da var overskriftene preget av 'ja til kjønns nøytrale ekteskap' eller nei til det samme. Gruppen 'de andre' blir både de homofile og de 'såkalte mørkemenn' som er mot. Som kristne og katolikker blir vi lett plassert i den siste gruppen, ja vi plasserer oss gjerne i den. Men, er det positivt å tillegge noen betegnelsen 'de andre', om de er muslimer, homofile eller mørkemenn? Men det er fryktelig lett å gjøre det, siden 'de andre' er ikke som meg. Her er det lett å høre ekko etter en viss historie om en fariseer og en fattig kone. Kjærlighet er et stikkord for hva som er kristendommens kjerne. Er jeg god til kjærlighet? Nei, kan ikke si det! Men jeg prøver, litt i hvert fall. Og de andre da? De blir kanskje litt mindre farlige i lys av kjærligheten. Kanskje kan ?de andre? bli ?min neste??

(teksten er også publisert på katolsk studentlags nettsider under usignert, se link)

Stikkord:

Ytringsfrihet versus respekt?

(følgende tekst har jeg skrevet i forbindelse med regjeringens forslag til ny lov som skulle forby støting av religiøse følelser, mange fler enn meg ble engasjert i denne debatten, og følgende tekst skrev jeg som ett innlegg til studentavisen Universitas se tekst her, den er også publisert på katolsk studentlags nettside, tekst).

Respekt og toleranse er idealer som settes høyt i dagens norske samfunn. Noe som ble satt i fokus i den nylig avsluttede «blasfemiparagrafdebatten». Toleranse er faktisk noe av det vi som nordmenn vil trekke frem som typisk norsk. Det hadde vært flott om det hadde vært så vel. I praksis blir vi lett fornærmet hvis noen begrunnet eller ubegrunnet kritiserer norske verdier. I Dagbladet den 31. januar skriver John Olav Egeland en leder med tittelen «Det urene idealet» hvor han kritiserer regjeringens forslag til lov for å kunne straffe de som måtte krenke religioner. Han argumenterer med at ytringsfriheten er en verdi som man ikke kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Som kristne ville en slik ny lov synes som en kjærkommen håndsrekning i et sekulært samfunn. Men det er et spørsmål som melder seg: Er ytringsfriheten en frihet som kristne eller troende må beskyttes mot for å kunne forbli kristne eller troende? Er en såret religiøs følelse så fryktelig at vi må beskyttes mot den?

Dette er viktige spørsmål som det er viktig å ha reflektert over. RLE-faget i grunnskolen oppfordrer til respekt og toleranse samtidig som man lærer å ha en kritisk holdning. Studier på universitet og høgskole gir innsikt og kunnskap men ikke minst evnen til kritisk sans og å kunne veie argumenter og å argumentere.

En begrensning av ytringsfriheten er å sette grenser ved det ubehagelige, det vi ikke liker, sier Egeland. Er det ikke da et nederlag å skulle få en slik ny lov? Det betyr egentlig at man ikke tror mennesker er i stand til å bruke argumenter til forsvar mot kritikk. Hvis kritikken er innholdsløs vil den falle ved gode motargumenter, hvis den er rettmessig må man være oppegående nok til å ta den til seg. Et slikt lovforslag er etter vårt skjønn basert på et negativt og pessimistisk menneskesyn. Derfor er det godt at ikke loven ikke gikk igjennom i respekten og toleransens navn, for menneskets skyld.
Stikkord:

Februar 2009

Etter lengre fravær fra denne bloggen har jeg bestemt meg for å ta opp tråden der jeg slapp, og det er forsåvidt lenge siden. Det site jeg la ut var en videosnutt fra Bologna som viser kapellet hvor den hellige Dominikus, dominikanerordenens grunnlegger ligger begravet.
Men nå er det februar 2009, det er lenge siden jeg var i Italia, og det går et visst savn etter landet i sør over disse vinter månedene.
Siden sist har jeg gjennomført ett år med pedagogiske studier ved Universitetet i Oslo, dvs. PPU utdannelse og kan vel glimre med å være lektor, ikke dårlig egentlig.
Nå er jeg iferd med å ta studier i historie, det blir med dette semesteret.
Men for å dele litt med evt lesere et vakkert syn som egentlig ikke lar seg fange av en kameralinse tenkte jeg å legge ut et bilde fra forrige uke som viste et solrikt Oslo landsskap. Vakkert ikke sant!
oslo panorama winter

St Dominikus kapell i Bologna

video:stdominikuskapellibologna

Ifjor var jeg på studiereise til Bologna (se tidligere innlegg på bloggen) her tok jeg en liten film av kapellet hvor St Dominikus er begravet, dette kan sees på filmen over.
Stikkord:
Les mer i arkivet » November 2015 » Januar 2014 » Mars 2013
asfaltkunst

asfaltkunst

45, Fredrikstad

Undertegnede er 43 år, bor i Onsøy utenfor Fredrikstad, nærmere bestemt på Hurrød. Her bor jeg sammen med min samboer og mine to barn. Jeg har høyere utdannelse fra Universitetet i Oslo innen humanistiske fag. Denne bloggen vil være en form for skriftelig tankespinn omkring dagligdagseting, om samfunn, religiøsitet, filosofi og refleksjon.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits