asfaltkunst

Idag hadde jeg gjensyn med en film jeg så for mange år siden. Filmatiseringen av Morris Wests novelle «Fiskerens sko» (the shoe of the fisherman). Novellen er fra 1963 og filmen, en Hollywood produksjon, fra 1968.
Filmen skildrer en russisk biskop, Kiril Lakota, som blir løslatt etter år i fangensap i Sibir. Han kommer til Roma, blir utnevnt til kardinal. Blir valgt til Pave og vi følger ham frem til hans innsettelses sermoni.
Så langt kan dette se ut som en heller kjedelig historie, dog kanskje ikke for personer som er glad i sermonier, kirkelig indre liv og en ganske god skildring av et konklave.
Men filmen, som er godt laget og med gode skuespillere, klarer å videreføre Morris Wests intensjon og stemning. Både boken og filmen mener jeg har mye av det som man ofte snakker om i en etterkonsiliær tid, at konsilet har åpnet for en sval vind inn i kirken. En kirke som for mange kanskje fremstod i etterkrigstiden som stiv, ikke «up to date» og streng.
Boken og filmen, viser en pave med et hjerte, nær folk; kanskje den nylig avdøde Johannes XXIII var et forbilde for forfatteren?
Mye av det som vi vil kalle sosial rettferdighet og fordeling av verdens goder kommer frem i filmen. Og slutten er nettopp er en god avrunding av et slikt viktig og godt tema. Men den som vil se hva som skjer til slutt bør heller se filmen. Den kan ihvertfall være en tankevekker, og for de som kanskje ikke har så stor interesse av kirkelig liv, den katolske kirke generellt, kan likevel se den som en liten forklaring på hva kanskje den katolske kirke er, få innsikt i dens liv og historie. Filmen gir et godt bilde av Roma som kulisse rundt en to tusen års historie med sentrum Peters grav. Det er god skuespiller kunst, med Antony Quinn i hovedrollen.
Jeg så filmen på youtube, ingen god kvalitet der, men likevel morsomt at den ligger ute. Jeg legger ved her linken til den første delen.

The Shoes of the Fisherman part 1 of 17 http://www.youtube.com/watch?v=ZTbHxhhYioc&NR=1 

Legger også ved en link til wikipedia om filmen: http://en.wikipedia.org/wiki/The_Shoes_of_the_Fisherman  

Den 28 januar minnes man spesiellt en stor middelalder tenker, Thomas Aquinas i den anledning ville jeg gjerne få anbefale noen foredrag og samtaler om hans tenkning som man kan finne på fildelingsnettstedet youtube. Disse filmklippene kan være interesante både for Thomas intereserte generellt men også for de som intereserer seg for idehistorie. Her gis det innsiktfulle bidrag omkring en viktig tenkers filsofi og teologi.

Derfor kan jeg anbefale:

"Introduction to Thomas Aquinas" Ralph McInerny som foreleser om Thomas Aquinas, http://www.youtube.com/watch?v=5Y1NAW3pYkw

"Medieval Philosophy" En flott introduksjon til middelalderens filosofi, en samtale med Anthony Kenny i 5 seksjoner: 

1.  http://www.youtube.com/watch?v=RfS1VFdZk7o&feature=related

2. http://www.youtube.com/watch?v=k4hPfbKOjPg&feature=related

3. http://www.youtube.com/watch?v=KViNNlE-hfo&feature=related

4. http://www.youtube.com/watch?v=7aE0A5kOFp8&feature=related

5. http://www.youtube.com/watch?v=PzIseFX7Szo&feature=related

"Philosophy for Theologians" ved Benedict Ashley, O.P, http://www.youtube.com/watch?v=rQWkCGPKM-s&feature=related 

 

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen min, kanskje det hovedsakelig har skyldtes mangel av tid og noe av innhold som er verdt å dele med andre. Grunnen til jeg derfor skriver er mest nå for å vise at bloggen ikke er helt død, men har en levende person bakenfor.
Det har rukket å bli et nytt år siden sist gang jeg skrev. Det var en periode i høst jeg hadde god tid til å tenke over begivenheter som kunne være verdt noen ord på nettet, siden den gang har vi feiret jul og nytt år og gjennomlevd en streng kuldeperiode. Nå nærmer vi oss med stormskritt februar måned og det virker som det nye året har satt seg, det er ikke så vanskelig lenger å skrive 2010, snøen har blitt en del av tilværelsen og livet. Det å kle seg godt har blitt en rutine. Likevel har ikke dette hindret meg i å lengte etter sommeren, noe som jeg ikke kan huske jeg har ønsket tidligere. Vinteren må derfor være hardere enn ellers.
Men det er mange gleder også i kulden, det å kunne glede seg over å kunne gå på ski, ake med barna og måtte bruke noe lengre tid til alle ting da det faktisk tar lengre tid å gå i snø enn uten. Når man lever et liv uten bil merker man at alt må planlegges ekstra mye iforhold til innkjøp og utfarter, og derfor enda litt mer tid bruker man om vinteren. Tiden er som kjent et ømt tema, en faktor som kan være årsak til stress. Derfor kan det jo være godt å bli påminnet, med vinterens hjelp, at alt har sin tid, at kanskje bør man ikke stresse. Det kan jo være en av flere positive lærdommer vinteren kan gi. Ellers så er det jo bare å nyte denne vinteren, glede seg over at det er vakkert og stille og at barna koser seg når de er ute.

Når det er snakk om forskning i media eller i politikeres munn tenker jeg som er innenfor akadmeia at dette er snakk om forskning på alle nivåer. Men, det viser seg gang på gang at forståelsen av og om forskning ofte er konsentrert rundt forskning som er relatert til naturvitenskaper. Dette kan man se i et varslet arrangement på Litteraturhuset idag onsdag 23 september kl 14.00, her står det i invitasjonen: 
"Norges Forskningsråd inviterer til refleksjon og meningsutveksling på Litteraturhuset i Oslo den 23. september klokken 14.00-16.00 under årets Forskningsdager. Bli med når vi forteller historier om grunnforskning og annen forskning som har lykkes, om de lange sporene fra forskning til nytt produkt, ny behandling og ny kunnskap, og ta del i diskusjonen om hvordan samfunnet skal styrke norsk forskning, slik at den virkelig blir en gullkantet investering for fremtiden."
Forskningen fremstilles som produktorientert, men da lurer jeg på hva man tenker om forknsing innenfor humaniora og samfunnsfag? Det kan synes som denne form for forskning er mindre relevant og kanskje ikke forståes som produktorientert. Og det kan jo være riktig, humaniorafagene er mindre produktrelatert, de kan ikke måles på samme måte som realfagene. Men er de mindre viktige? Det er det store spørsmålet som jeg lurer på. Og hvor er humanistenes stemmer? de er nok der men tydeligvis kommer de ikke så godt frem. Kanskje er dette en av grunnene til at vi har fått dannelsesutvalget, for å understreke dannelsesens viktighet i den menneskelige utvikling. Men har ikke de humanistiske fag en relevans for samfunnet? 
Kanskje ordlegger jeg meg litt uvørent og klønete, men det provoserer å se at forskning og interesse omkring forskning tydeligvis er ment som fokus på forskning innenfor fag som gir økonomisk avkastning. Er vi kun ute etter "gullkantete invisiteringer for fremtiden?"

I dagens Aftenposten (16.09.2009) får vi lese en kommentar under tittelen "Munker var ikke kristne" av Sara Azmeh Rasmussen. Det første jeg vil si er at overskriften er misvisende iforhold til det jeg oppfatter som innholdet og tema for artikkelen. Artikkelforfatteren setter egentlig fingeren på et tema som er viktig nemlig forholdet mellom religion og kultur. Hovedgrunn for artikkelen er uttalelsene fra noen religiøse ledere innen islam som sier at påbud og forbud er kulturelle tradisjoner som ikke har noe med religionen å gjøre. Dette mener artikkelforfatteren er problematisk. På hvilken måte og ifølge hvilke kriterier kan man skille mellom religionen på den ene siden og kulturen på den andre siden. 
Selve uenighetens innhold knytter seg til det patriarkalske preg mange store religioner har og hvordn dette, ifølge Rasmussen, har preget religionen. Ifølge Rasmussen er selve tolkningsmodellen heller ikke uproblematisk, siden dette frigjør religionen og de religiøse lederne fra muligheten fra ansvaret det "de treonde" måtte ha, her forstått som et kulturellt uttrykk.
Rasmussen bringer frem et viktig diskusjonstema, som forøvrig er mye diskutert, men kanskje heller ikke gjennomdiskutert. Særlig kan man sette fingeren på forhold religion og kultur, og hvordan religionen kanskje forandres av den omliggende kultur igjennom begrepet og sfæren kallt "tradisjon". Et spennende forskningsfelt som er særlig studert iforhold til kristendommens møte med andre kulturer, på misjonsmarken. Men kanskje noe mindre diskutert iforhold til kristendommen som former av vestlig kultur, eller motsatt, kanskje det særlig i motsatt retning kan være interesant å se på dette forholdet. Men det er også et vanskelig felt, sett iforhold til f.eks. en religiøs tradisjons oppblomstring innenfor en kultur, hva er religionens kjerne og hva er den kulturen den ble født i? Så Rasmussen setter fingeren på et viktig punkt, et delikat punkt, men viktig. Delikat fordi en religion alltid bærer i seg et aspekt av sannhet, eller påstått sannhet om gudommelig inspirasjon. Samtidig er religionen og trosretningen knyttet til en tradisjon, er så tradisjonen ett uttrykk for den rene religion, for religionens møte med kulturen, eller ...?
Men likevel er Rasmussens kommentar noe rotete. Som nevnt er overskriften misvisende iforhold til hva jeg tolker er hovedhensikten med artikkelen. Overskriften referer seg til et avsnitt som jeg tror skal illustrere et misforhold mellom religion og kultur. Om hvordan klostervesenet har påvirket kristendommen og vestlig kultur, og det er egentlig ikke noe galt i en slik påstand, det stemmer jo. Men når Rasmussen sier at klostervesenet ikke har bibelsk grunnlag og derfor bare er et påfunn for å underkue lekfolket og pålegge en autoritativ teologi, er vel dette en litt sterk påstand som Rasmussen i dette tilfellet i det minste burde ha begrunnet og gjerne oppgitt kilder. At klostervesenet som sådan ikke har bibelsk begrunnelse er vel i og for seg ingen bombe, men et uttrykk for en form for kultur, det kan jo kanskje være riktig.
Så kan man jo innenfor diskusjonen omkring forholdet religion og kultur eller teologi og kultur undersøke om klostervesenets utvikling har endret religionen på en positi eller negativ måte. Men se det blir for langt å gå innpå her, i denne omgang.
Som avslutning av min kommentar av Rasmussen kommentar vil jeg si at temaet som hun tar opp er veldig aktuellt og spennende og er verdt å gå nærmere inn på, ikke bare verdt å inn på men også nødvendig. Både innefor Islam og innenfor kristendommen. Det som er synd med hennes artikkel er en del flåsete utsagn som setter selve temaet i skyggen og kanskje gjør at teamet som fortjener en diskusjon kanskje nå heller blir en diskusjon rundt mer underordnede tema som klostervesen, bibeltrohet og hva som er kristent.

Dagens Aftenposten (11.9.2009) bringr en interesant artikkel om mangel på studieplasser ved høgskoler og universiteter nå og spesiellt i årene som kommer. Dette skyldes hevder artikkelen at barna av den såkalte "fødselsboomen" vi hadde for ca 18 år siden nå begynner å bli gamle nok til å begynne å studere.
Problemet ligger i at universiteter og høyskoler ikke har noen konkrete planer for hvordan alle de nye potensielle studenter kan få plass, siden høgskoler og universiteter per idag tilbyr studieplass i henhold til dagens situasjon. Det settes spørsmålstegn til om denne manglende mulighet til å tilby studieplasser til alle kan skape et nytt klasseskille siden dette vil resultere i segregering mellom høyere utdannede i Norge og de som ikke har høyere utdannelse. Det kommer også frem at de fleste ser på løsningen av dette problemet kun som et økonomisk problem, og dermed blir hele problemet kun et politisk problem.
Jeg blir stående å spørre meg etter å ha lest følgende artikkel følgende:
Er dette kun et økonomisk og politisk problem, er ikke det å fraskrive seg ansvaret på akademisk hold, og dette sier jeg ikke for å frata politkken sitt ansvar. Her kan det også virke som noen har sovet i timen. På meg virker det som grunnskolen, som er obligatorisk for alle, påtvinger en handlingsplan iforhold til nok skoler og lærerkrefter, det samme har vi sett iforhold til de siste årenes barnehageutbygging. 
Nå er det jo presist slik at høyere utdanning ikke er obligatorisk, derfor er man kanskje ikke pålagt å tenke langsiktig? På den annen side kan man jo spørre seg, iforhold til bekymringene som fremgår i artikkelen, om det er et mål i seg selv at flest mulig skal penses igjennom høyere utdanning. Det kan virke som argumentet om klasseskille er mer slående i denne sammenhengen enn det om det er samfunnsnyttig eller akademisk nyttig at så mange tar høyere utdanning. Det er klart at skolen trenger flere godt kvalifiserte lærere, spesiellt siden man går mot en større utskifting av lærerstanden om noen år. Norge trenger også forskning på høyt nivå. Men likevel, er det et mål i seg selv at flest mulig skal ta høyere utdanning?
Det samme argumentet angående klasseskille mener jeg stod sterkt når man fikk gjennomført reformen om allmen rett til videregående opplæring. Her ser vi noen av problemene med en slik reform, som i seg selv er god, mindre motiverte elever på videregående, og et stort frafall fra denne formen for opplæring, kanskje spesiellt innenfor yrkesfag. Hva kan dette si oss om argumentene om at det skal være nok studieplasser på høyere utdanning? Jeg tenker meg at det er for lettvint å se på dette som et økonomisk problem eller et sosialt problem. 
Det virker på meg som høyere utdanning har blitt et mantra, mens det tydelig kommer frem i ulike undersøkelser at nettverk og erfaring spiller faktisk større og større rolle i ansettelser. Det kan også virke som man ser mellom fingrende med at kanskje en del er fornøyd med å heller utdanne seg i praktiske yrker fremfor å tilegne seg teoretisk kunnskap. Det burde heller åpnes opp for å kunne tilby yrkesutdannede etterutdanning og mulighet til høyere utdanning på sikt, for de som er interesert i det.
Den nevnte artikkel i Aftenposten danner derfor grunnlag, tenker jeg, for å sette spørsmålstegn ved tenkning rundt høyere utdanning, samfunnsnyttighet og nytte for akademia. 
Hvsi dette ikke gjøres tenker jeg at artikkelen kun er et blaff og tydeligvis kun et innspill i valget, noe jeg mistenkte når jeg så overskriften.

Frans av Assisi har blitt en universal skikkelse som symboliserer fred, evangelisk etterfølgelse og i noen kretser selve symbolet på kristen økologisk sinnelag. Derimot har hans læresvenner blitt satt litt i skyggen i forhold til denne store ordensgrunnleggeren. I dette tilfellet tenker jeg på den hellige Bonaventura som var den 7 odengeenral etter Frans. Han er ikke meget kjent i Norge, men er på verdensbasis en av de som har formet teologisk den arv som kommer fra Frans.
Etter at Frans var død var det ulike retninger innenfor fransiskanerbevegelsen som hadde ulike oppfatninger om hva Frans stod for. Disse ulikhetene truet selve eksistensen for den fransiskanske bevegelse. Det var på dette tidspunkt Bonaventura ble valgt til ordensgeneral og valgt å gå i en retning, fastspikre hva Frans arv var for noe ( i praksis valgte han en tolkning) med kirkens velsingelse og har også gitt ettertiden et autoritativt bilde av hvem Frans er og var. Ved å skrive den offisielle biografien om Frans har kirkens offisielle syn på Frans og Frans rolle i kirken blitt fastspikret. 
Igjennom biografien skrevet om Frans "Legenda major" (Den store legenden) fremstilles Frans som en mystikker og en som har blitt kristuslik på en måte det kanskje ikke finne maken til. Denne etterfølgelse ble beseglet ved Frans mottagelse av de såkalte stigmata (sårmerker) på fjellet La Verna henimot slutten av Hans liv.
Bonaventura skriver et teologisk verk som heter "Itinerarium mentis ad Deum" (Sjelens vendring henimot Gud) som er en teologisk og filosofisk meditasjon omkring Frans opphold på fjellet La Verna og hans stigmatisering. Her forbinder Bonaventura denne tilbaketrukkethet på fellet både med en vandring fra de sanselige ting opp igjennom de intelektuelle ting henimot det som er oversanselig og setter dette i en viss grad i forbindelse med fortellingen om Jakobs drøm i det gamle testamentet. Her drømmer Jakob om en stige som strekker seg helt opp til Himmelen og hvor det stiger engler oppover og nedover.
På samme måte er Frans liv for Bonaventura en form for stige og eksempel for oss mennesker i det å bruke de evner nedlagt i sjelen ognaturen for å bruke de skapte som springbrett for å forstå Gud.
På denne måten settes Frans liv og eksempel inn i en skolastisk tankegang. Bonaventura bruker kategorier som er typisk skolastiske og i en viss grad også Aristoteliske for å beskrive hva den sanselige virkelighet er, den intelelektuelle virkelighet og den overintelektuelle virkelighet. Det er ganske komplisert lesning, men også fasinerende, fordi han klarer på forene intelektuellt språk med en virkelighet som for ham er høyst reel, den åndelige virkelighet.
Bonaventuras biografi om Frans er oversatt i norsk språkdrakt det samme er sjelens vei til Gud, begge kan lånes på bibliotek. Men ellers er nok det store forfatterskapet til Bonaventura ukjent for oss i Norge. Men det er kanskje viktig å sette Bonaventura mer på dagsorden ikke bare for å forstå Frans og kirkens syn på Frans, men også for å forstå hele den arven som kommer etter Frans i fransiskansimen helt frem til idag. En for form teologisk system som skiller seg fra en annen sterk retning i kirken, nemlig Thomismen, etter Thomas Aquinas, som er den dominikanske skolen.

Nedenfor følger noen linker til bøker og kilder omkring Bonaventura:

Biografi om Bonaventura på www.katolsk.no

Bonaventura (2005) Den store legenden i Rasmussen Tarald (red.) Frans av Assisi, De norske bokklubbene, Oslo: 77-262

Bonaventura (2005) Sjelens vei til Gud i Hansen, Jan-Erik Ebbestad (2005) Vestens mystikk / utvalg og innledende essay av Jan-Erik Ebbestad Hansen ; oversatt av Sverre Bagge ... [et al.], De norske bokklubbene, Oslo: 49-113

I tider hvor det tilsynelatende er engasjement omkring visse valg man må ta uti semptember måned kommer det meg i mente at en del av det som enkelte gruperinger sier er fulle av paradoks. Dette er selvfølgelig kanskje lett å motbevise siden jeg kun tar tak i tabloid varianten og ikke de versjoner som florerer i trykte utgaver av mer reflektert art. Når jeg derfor tar tak i visse paradokser så er dette daglige refleksjoner som jeg har når jeg triller min datter til barnehage, dette er en lengre tur, til fots, og med to busser. Dette gir rom for megen refleksjon rundt verden, samfunn og livets små og store rariteter.
En av de paradokser jeg ville ta litt tak var ønsket fra mange idag om utbygging av veier, siden veiene tydeligvis er i dårlig forfatning og mange av oss har stor lyst til å kjøre egen bil. Veiene er derfor et yndet tema for enkelte grupper i vårt samfunn, spesiellt i disse tider da vi skal måtte ta et seriøst valg omkring vår fremtid. Veiene mener mange burde prioriteres, slik at de av oss med bil (hva med de av oss uten bil?) kan kjøre endra sikrere, bedre og fortere. Derfor burde veiene bygges ut rundt byene og mellom byene og det bør gjøres på en annen måte idag. Idag bygges de ut som lappetepper, mener noen, og det kan de jo kanskje ha rett i. Derfor, mener noen, at man burde iverksette nasjonale prioriteringer slik at veiene kunne bygges ut på en slik måte at hele strekninger ble bygget på en gang og raskt, gjerne som gode og solide motorveier. Men som kanskje noen vet, så betyr det å bygge ut alt på en gang, raskt og med nasjonale grep, et inngrep i mye av det som kalles lokal råderett og privat eiendomsrett. Og det er nettopp her paradokset ligger (et av mange), hvis man skal kunne bygge ut veier (som sikkert bør gjøres på en annen måte enn per idag) så må man gripe inn ovenifra på en ganske fordmynderisk hånd. Men de samme som er ihuga glade i veier er også veldig glade i lokal råderett og privat eiendomsrett, hvordan skal dette forenes på en god måte, spør jeg meg selv mens jeg vandrer glad og inntetanende på vei til barnehagen. Men noe sier meg langt inne at dette er et paradoks.
Et annet paradoks vil jeg si er noen menneskers glede over å fremheve markedsøkonomien som et ideal, men hvis dette skal innføres kreves det jo faktisk at f.eks tollsatser må vekk, subsidiering av bønder må vekk og sikkert en del andre ting må vekk. Og kanskje er dette riktig, jeg i min uvitende vandring henimot barnehagen har jo ikke satt meg inn alle konekvenser av slike ønsker og gleder hos disse som er så glade i markedøkonomi, eller hva det nå kalles. Men det som får meg til å tro at det finnes noen paradokser også her ligger i det at uten toll og subsidier vil kanskje norsk jordbruk forsvinne, eller norske produkter forsvinne og lignende ting, kanskje ikke det er så fælt, hva vet jeg i min ignoranse. Men paradokset ligger vel i det at de samme som elsker å se henimot markedsøkonomi med våte øyne også er livredde for å miste en norsk identitet, en norsk kultur og hva andre ting som måtte være særnorsk. Men er ikke noe av det som vi kaller norsk veldig knyttet til jordbruk, ihvertfall ifølge noen. Det norske er nok ikke bare jordbruk, og bønder, kultur er så mye mer enn det. Men her ville jeg bare trekke frem noe paradokser i en hverdag full av valgretorikk og tabloide utsagn.
Da er jeg glad jeg skal følge min datter i barnehagen og at det er to uker til valget.